Kategoriarkiv: assimilering

Kulturdebatten anno 2050

(Advarsel: Langlesning)

Idet hun skal til å gå ned i kjelleren med boksen full av bøker, hører hun en lyd fra hagen. Akkurat som når en kvist knekker. Og enda én. Hun stopper opp og blir stående som fastfrosset. Klarer så vidt å holde tilbake lyden av skrekk som ligger i halsen. Hendene begynner å skjelve, og hun blir nødt til å sette boksen fra seg så hun ikke mister den ned på det harde steingolvet. Bråket ville avslørt henne, og det kan hun ikke risikere nå. Mentale bilder av det verste som kan skje, farer gjennom hodet hennes. Det er for tidlig. For rått, og hun er fortsatt skjør. Hjertebanken alene er nok til å røpe tingenes tilstand.

Hun setter seg forsiktig ned på det øverste trappetrinnet, og prøver å puste dypt med magen. Innpust på tre. Utpust på fem. Sånn som hun har lært på leiren. Det er det første som må gjøres, og det eneste man kan gjøre dersom man ikke kan røre på seg. Regel nummer én er å slette symptomene. For man vet aldri om de bryter seg inn. Og da gjelder det å være beredt. Helt vanlig, som om det er en helt vanlig dag.

Slik blir hun sittende mens hun prøver å puste stille inn, stille ut. Det kommer ikke flere lyder fra hagen. Klokka viser halv elleve. Om fem timer må hun hente barna på skolen, og hun har ikke mye tid på seg til å slette alle spor. Til å gjemme vekk sviket. Det skal hun klare. Hun har gjort det så mange ganger før.

Hendene slutter å skjelve og hjertebanken er tilbake til vanlig rytme, der hun reiser seg for å fortsette med arbeidet. Den bratte trappen ned til kjelleren knirker avslørende idet hun bærer boksen ned til skjulestedet, men hun smiler av seg selv. Det hadde nok bare vært en falsk alarm. En katt som jaget etter mus. Eller hennes egen fantasi som spilte henne et puss. Det skal ikke mye til, sånn rett etterpå.

Det er nøyaktig elleve timer og førtiåtte minutter siden hun kom tilbake. Nesten tolv timer gjenstår. Til å gjemme bort indisier, fjerne symptomer og komme til sans og samling. Det klarer hun. Det må hun klare. For det skal ikke mye til for å bli oppdaget. Det hadde hun ikke forstått før hun så hvordan det gikk med mannen som pleier å handle i samme matbutikk som henne. Og når hun tenkte på hva som hadde skjedd i ettertid, skyndte hun seg ned til skjulestedet. Bildet av barna og moren deres som sitter igjen alene på uviss tid, fester seg på netthinnen hennes som en blinkende advarsel. Hun må skynde seg å få alt på plass, det er ingen tid å miste. Men det er ikke lett å skynde seg i stillhet, og hun prøver febrilsk å puste dypt med magen mens hun lister seg frem og tilbake i huset sitt.

I de neste timene jobber hun jevnt, og får gjort det aller meste av ryddingen. Hun pakker ut kofferter, og vasker og tørker klær. Legger sammen og legger vekk. Vekk med lukter og flekker. Det er viktig. Slikt som kan gi erindringer og gi symptomer. Hele tiden er hun på vakt for ureglementerte lyder utenfra. Men hun hører ikke mer etter knitringen fra hagen.

Hun ser på klokken. Det begynner å nærme seg slutten på skoledagen. Det kommer rumlelyder fra magen, og idet hun skal til å gå inn på kjøkkenet for å lage seg mat, kaster hun et blikk i pyntespeilet som henger over den massive slagbenken på spisestuen. De mørke ringene under sorgfulle øyne, stirrer tilbake. Håret er ugredd og det går opp for henne at hun fortsatt går rundt i pysjamasen. Ser de dette, skjønner de alt og kommer til å kjøre henne av gårde med én gang. Det vil ikke nytte og protestere. De vet jo hvor hun har vært. Og hun vet at de alltid følger prosedyren. Hvordan kunne hun være så uforsiktig, når hun hadde vært så flink med alt det andre?! I det samme ringer det på døren. Det isner til i brystet og denne gangen klarer hun ikke å holde tilbake lyden som presser seg opp halsen.

«Nei!» Roper hun, og kjenner det visne fra anklene opp til knærne idet hun faller sammen på det kalde golvet. Det er for sent. Tiden har rent ut, og det er ikke plass til å rydde opp i fasaden. Førsteinntrykket. Det som kan lure dem til å tro at alt er i orden på innsiden. De kan bare komme og hente henne nå med én gang.

Det ringer på enda én gang, men mer nølende. Akkurat som om noen holder klokka inne litt ekstra, før de slipper den ut. Så hører hun en lett banking etterfulgt av et hviskende «Elga! Er du der?»

Helga kjenner igjen stemmen. Den tilhører nabokona to hus bortenfor. Veronique. De har vært venninner de siste par årene, etter å ha gått forbi hverandres hus, daglig, i ti. Tårene, som har ligget og ulmet i nesten tjue timer, finner veien ut fra kroken og letter det sørgmodige blikket. Hun hadde glemt hvor befriende det kunne føles. Med samme dukker en skikkelse opp i vinduet til hagedøren ved speilet, og det går opp for henne at hun ikke bare har glemt å rydde opp i det avslørende utseendet sitt, men hun har også ryddet vekk beviser foran åpne persienner.

Hva er det som går av meg?! Kjefter hun på seg selv mens hun stolprer den tunge kroppen opp på bena, og skynder seg å åpne døren.

«Elga! Hva er det som foregår?!»

Veronique ser på venninnen sin med store øyne mens hun rister på hodet.

«Vi har ikke ett sekund å miste! Fort deg i dusjen mens jeg ordner opp i resten her! Det er jammen flaks for deg at det er mange som har vært på tur og at du befinner seg langt uti alfabetet!»

Hun dytter Helga inn på badet, og omtrent river av henne pysjamasen og setter i gang dusjen.

«Her! Du har fem minutter, og innen de fem minuttene er gått, skal fasade og hjerterytme være i balanse, så fort deg nå!»

Helga gisper idet hun kjenner de iskalde strålene treffe kroppen, men hun vet det må til, og det har umiddelbar effekt. Gjensynet med Veronique ga henne dyttet hun trenger for å klare den siste distansen. Den kritiske fasen. Hun gjør seg fort ferdig, og når dusjen er skrudd av hører hun glad musikken fylle huset sammen med venninnens romsterende lyder. Kopper som klirrer og vann som renner fra springen og munter nynning. Hun finner frem rene, representative klær og skynder seg å kle på seg. Alt dette mens hun gjør de foreskrevne pusteøvelsene. Under øynene legger hun dekkremen som hun betalte en formue for på taxfree, og konstaterer lettet at den holder det den oversminkete butikkdamen hadde lovet. Fire minutter og femti sekunder har gått, og nå er hun fasadeklar. En rask sjekk av blodtrykk og puls viser at hun om ikke lenge er klar på innsiden også.

Når Helga kommer inn i stuen, ser hun lettelsen i Veroniques øyne idet venninnen bryter ut et henrykt «Bravo!» og ber henne sette seg i sofaen. Nå er det favorittkomedien deres som står for tur. Det må ekte latter til. Og litt mat, sammen med en deilig kopp kaffe. Alle forsøk på takksigelser fra Helga sin side, blir viftet vekk med advarende pekefinger.

«Ikke nå! Det vet du godt! Vi snakker om det siden. Nå skal vi stabilisere hormonene, og viske vekk ethvert tegn på stress!»

Og slik sitter de litt på vent, i den romslige sofaen. De småsnakker om været innimellom ektefølte latterkuler.

«Rrrrring!»

Der. Nå. Ingen vei tilbake. Men Helga er klar. De kan bare komme. Hun slår av TV-en, og omtrent spretter opp fra sofaen og går for å åpne ytterdøren med et vennlig smil. Utenfor står de, to stykker, i de sorte uniformene sine. Én til intervju, og én som tar seg av de fysiske undersøkelsene. Bak dem skimter hun prosedyrebussen, og kjenner blodet ise til da hun ser at det sitter mennesker der. Men hun kan ikke la det glippe nå. Hun tar seg drevent sammen med en dyp, nesten usynlig, innpust, og inviterer dem inn. De takker ja til kaffe. Et godt tegn. Helga serverer ferdig kaffe og insisterer på godmodig vis at de også skal ta et stykke kake ved siden av. Men det tar ikke lang tid før kosepraten er over og kaffekoppene tomme.

«Papirer, takk!»

«Et øyeblikk.»

Svarer Helga med fast stemme, og reiser seg fra sofaen for å hente dokumentene sine. Hun kjenner at hun er på rett vei, at hun ikke kommer til å ende opp som de der ute i bussen. Hjertet banker med sindig takt i brystet.  Det er ikke hennes egen fortjeneste, men venninnens. Hun som sitter ute i stuen og underholder Etterretningen med vær og vind.

«Vær så god, konstabel.»

Hun rekker ham bunken med papirer som ble fylt ut i gamlelandet. Papirer fylt ut av en som hadde et lettvint forhold til sannheten, og som lett lot seg kjøpe. Papirer som skal bevise at hun var der av nødvendige årsaker. Én i familien som er alvorlig syk. Det var derfor hun måtte dra. Ikke fordi hun hadde lyst. Ikke fordi hun savnet noe som helst derfra. Selvfølgelig ikke. Hun hadde jo ikke flyttet hit for så å sørge over røttene sine.

Intervjueren går gjennom de sedvanlige spørsmålene. Hun kan dem utenat nå, og svarer uten å blunke mens løgndetektoren tikker og går og blodtrykk måles og blodprøver tas for å avsløre eventuell manglende sannhetsgehalt. Men dette har hun trent på. Dette kan hun. Hun vet at de kommer mellom tjuefire og førtiåtte timer etter ankomst, og at de kroppslige symptomene på savn og tungsindighet egentlig trenger lengre tid enn det. Derfor har hun tilegnet seg stabiliseringsteknikker som får fortgang i de naturlige prosessene. Den hemmelige integreringsleiren lærte henne alt hun trenger å vite.

Så er det tid for ransakelsen. De endevender huset etter tegn på at det nye landet hennes ikke er bra nok, på at hun ikke er villig til å bli én av dem og deres kultur. Musikk, flagg, litteratur, film, mat. Alt som lukter av gammel kultur, er uforenelig med den nye.

Men de finner ingenting. Og etter den times lange seansen minner Helga dem på at hun må hente barna sine på skolen. Hun møter blikket deres og holder det. De finner ingen symptomer på mislykket tilpasning.

«Selvsagt! Tusen takk, Madame, for oppvartning! De er et utmerket eksempel på ypperlig tilpasningsevne, et forbilde for dem alle! Adjø!»

De klikker fra støvletthælene i det harde steingolvet mens de marsjerer ut.

«Ikke alle er så heldige som meg, som er langt uti alfabetet. Ikke alle er så heldige som meg, som har et menneske som deg i livet sitt.»

Hvisker Helga idet de hører bussen kjøre av gårde til neste hjemvendte.

«Nei.»

Hvisker Veronique tilbake.

«Du reddet livet mitt.»

«Ja.»

Svarer venninnen med tynn stemme.

«Men la oss hente barna på skolen!»

Bryter hun ut med det samme.

«Ja! Så godt de ikke var hjemme allerede, jeg liker ikke når de er her. Takk og lov at de er andre generasjon og slipper dette. La oss hente dem. Men først må du bli med ned i kjelleren. Jeg har litt brunost til deg.»

Om å finne seg sjæl

Flyet setter kursen mot mitt etterlengtede nord og det bærer av gårde til familiegjenforening og fest. Jeg reiser tilbake dit hvor jeg kommer fra og en hel uke skal jeg feire med familien, vandre i storslåtte fjell og skrive. Uten mann og barn. Tre – fire ting på én gang, det går så visst an.

Det er ubeskrivelig godt å snakke morsmål på fulltid igjen. Samtidig nyter jeg de tretti minuttene det tar med flybussen inn til byen der jeg forbarmer meg over et fransk ektepar på tur som ikke forstår så mye engelsk og trenger tolk samt ymse forklaringer på uforståelige ting. Ja er det ikke typisk, sier man. Franskmenn snakker bare fransk. Og engelskmenn snakker bare engelsk, tilføyer jeg da. Vi som snakker et lite språk vet jo ikke hvordan det er å ha et stort språk som morsmål. Av og til skulle jeg ønske at mine nye minoritetsspråklige landsmenn (altså de flamske) kunne reflektert litt over akkurat dette. Da hadde vi kanskje sluppet å gå et nytt år i møte uten regjering.

Men nok om det. Jeg er i gamlelandet nå. Langt unna kompliserte politiske forhandlinger jeg likevel ikke forstår noe av selv om jeg legger stålviljen til.

I tretti minutter er jeg selskapets midtpunkt der jeg sjonglerer fra det ene til det andre språk. Jeg soler meg i glansen fra medpassasjerenes diskrete blikk der det går opp for en etter en at jeg, som tross alt er en av dem, behersker dette vakre språket flytende. Jeg har ekteparet i min hule hånd der de takker og bukker og neier for assistansen de aldri hadde drømt om å få da de med ett befant seg uten språk. Og jeg nyter det helt ned til tåspissene. De skulle bare visst om alle tårene og ensomheten som ligger forut.

Det er forresten flere ting som må justeres. For eksempel når det gjelder hvordan man omgås i det offentlige rom. I begynnelsen er det vanskelig å sette fingeren på det. Jeg merker det smått om senn. Det å måtte holde igjen for ikke å hilse varmt og hjertelig på fremmede mennesker i hotellkorridorer. Eller kysse familien på kinn uti lufta hver gang vi har et lite opphold i å være sammen. Det føles rart å si du til mennesker jeg aldri har truffet, og jeg strever genuint med ikke å si De eller Dem til de som er eldre enn meg og jeg ikke før har møtt. Språkføringen må dertil tones ned noen hakk. Det nytter ikke å gjenta at jeg er dypt ulykkelig og håper at vedkommende jeg har sølt kaffe på tilgir meg mens jeg utstøter jevnlig og ettertrykkelig ”voilà” der jeg forsøker så godt jeg kan å fjerne flekkene.

Jeg skravler hull i ørene på mine stakkars familiemedlemmer. De blir advart på forhånd. Jeg har mye usnakket og kakler av gårde i utrengsmål. Om alt og ingenting. Løs og fast. I det vide og i det brede.

For eksempel om hva alt det som er bedre her. Og det er jo fortsatt mye. Til og med himmelen.

”Den er faktisk blåere. Himmelen altså.”

”Hvordan da?” Lurer en kusine nysgjerrig.

”Mørkere. Eller dypere på en måte. Der hjemme er den altfor lys. Sikkert fordi det er så forurenset.” Jeg strever med å forklare akkurat hvor vakker himmelen er i dette landet og skal til å legge ut om sterkere grønnfarger i naturen og varmere lys der vi sitter ute omgitt av mitt gamle lands farge flora.

”Hva skjer når du tar av deg solbrillene da?” Kommer det litt tørt.

”Hm?”

”Ja, er den like dypblå når du tar av deg solbrillene for eksempel?”

Jeg hadde glemt solbrillene. De hadde jeg lånt fordi jeg ikke kunne finne mine egne i alt pikkpakket. Jeg var ikke vant til lyset i dem. Vi eksploderer i ett av mange latterutbrudd når jeg innrømmer effekten: Uten briller er alle himler like blå.

Jeg ler mye denne uken. Jeg har mye uforløst latter der ute i utlendigheten. Her sitter latteren løst. Her er jeg hel. Ikke stykkevis og delt. Sånn er livet når du har flyttet hjemmefra ut i den store verden. Du mister mye av deg selv. Og så finner du nye biter som blir en del av den nye deg der ute. Og dette merker du først når du drar tilbake en tur. En dag sitter kanskje latteren løst i mitt nye land også. Jeg begynner å kjenne tendensen.

Husk forresten dette når du får øye på en av dine nye landsmenn og om de ser litt sure ut, så kan det være at du må gi dem tid til å le med deg. Foreløpig ler de nok mest av deg.

Og samtidig kan du jo høre litt god gammel Finn Kalvik:

Jeg leser…

… om kultursjokk i vårvarmen. Med godt over tyve grader i skyggen og to ukers påskeferie, ja, det er dét det er her nede, to uker og én dag for barna men bare andre påskedag for avkommet deres. Det er da det er praktisk å være hjemmeskrivende husmor. Innimellom slagene med barneaktiviteter, forebygging av væskeunderskudd og matservering, for ikke å glemme bleieavenning for sistejenta, så rekker tusenkunstneren og lese litt teori. Og i dag kom jeg over følgende som ikke blir oversatt og bearbeidet av ovennevnte grunner, men som kan være interessant dersom du ikke langer over en eller annen vidde med feil skismurning med kvikklunsj og appelsin kliss på fingrene. Jeg er i hvert fall ikke misunnelig. Ikke i det hele tatt altså. Helt sikkert så sant som det er sagt… Vel, om du ikke er en sånn en men over gjennomsnittet interessert i hvorfor kulturell assimilering ikke nødvendigvis er en strålende idé, kan du jo lese dette:

”It is appropriate at this stage of the development of the argument to draw attention to one issue that is sometimes overlooked in the rush to facilitate cross-cultural adaptation. Since, a major cause of intercultural problems is the cultural distance between the persons in contact, there has been the temptation to solve the problem by reducing or eradicating the differences that separate the participants, usually by encouraging new settlers to assimilate to their host culture. In practice this has meant abandoning those country-of-origin values and customs that differ significantly from mainstream traditions and behaviours.

Two fundamental objections can be raised in connection with this particular form of dealing with the stress of the different. The first is that it contravenes a basic, probably universal value to the effect that cultures like species, should be preserved and not eradicated, even if in the short-term assimilation may lead to a more harmonious society. But even that assumption is probably false. In any case, nowadays most people and groups strongly resist pressures to dilute their cultural identities, which is why world-wide, elected governments no longer overtly pursue assimilation policies. Furthermore, if the analogy from biology holds in the social domain, it would be unwise to reduce further global diversity which is already under some threat from modern developments, such as commercial globalisation, the internet, and the domination of the film and television industry by a small number of western companies. A monocultural world is neither a desirable nor feasible prospect for a variety reasons that will be discussed later in this book.

The second objection is that eradication of differences between participants constitutes a pseudo-solution. It sidesteps the problem, which is how to achieve mutual understanding among people who differ. Making them all the same is clearly not the answer. Still, the policy of abolishing intergroup differences as a way of dealing with intergroup friction has a long an odious history, providing the basis for genocide, apartheid, ethnic cleansing, and at a more mundane level, the justification of exclusivity in clubs, schools and controlled housing estates.

Throughout this book, our approach will be to regard cultural diversity as an absolute given, as a highly desirable, and probably an essential condition for the future of humankind (Ward, Bochner & Furnham “The Psychology of Culture Shock”, 2001, s. 16-17).”

Sikkert unødvendig å tilføye at det nok kommer flere drypp fra denne boken sånn innimellom.