Kategoriarkiv: belgisk adel

Noble øyeblikk

Jeg vil inn. Jeg vil vite hva som foregår der bak høyreiste trær og staselig smijernsport uten navneskilt. Hva som er historien til de menneskene som har plassert et diskré overvåkingskamera for å følge med på oss turgåere som rusler forbi søndag etter søndag. Hvem er de og hva driver de med der inne?

Noe skimtes vagt inniblant den lille skogen som omkranser alleen opp mot en plass. Der står trærne for tett, og en ærverdig herskapsbolig forblir en illusjon i min egen fantasi. Hver gang turen går forbi, undrer jeg på hvilke historier som skjuler seg lengst inne i den mystiske alleen.

Så en dag går oppdagelsesferden i høyden. Jeg er fornøyd hver gang jeg får mulighet til å utfordre hjertemuskelen med oppoverbakke i dette flate landet. Derfor er gleden stor da jeg legger merke til en sti som er åpen for allmennheten sno seg opp mot en åkerslette. Kroppen fryder seg over utfordringen som om det var Besseggen som skulle forseres. Minner om ulendt terreng fra svunnen tid bleknes raskt i takt med at dagene går bortover.

Og der opp fra, får jeg øye på den. En bygning på plassen omgitt av småskog. En herskapsbolig ruver avsideliggende i ensom majestet. Bor det noen der? Det er vanskelig å se. Det er ikke mye som tyder på liv. Ikke annet enn nyklippet plen og sirlige blomsterbed med beskårne busker omkring. Ingen biler eller hestekjerrer som dekker til innkjørselen. Ingen gartner som legger hageverktøyet på plass.

Men så ser jeg det. Det kommer røyk fra en av skorsteinene på taket. Noen må være der inne i ferd med å lage i stand noe som krever ild. Er det tjenerskapet som gjør klar til kveldens gjestebud mens herskap hviler i de indre gemakker for å være i sprudlende form til baroner, baronesser og andre slags adelige inntar ballsalene? Er det søndagsmiddag for den nærmeste familien som putrer i grytene overvåket av kokkemadamens myndige vesen? Eller er det rett og slett sjølen sjøl som steker seg et par egg etter å ha klippet plen og luket ugress, mens fruen skurer de hundre toalettene og pusser lysekroner som i sin tid kastet glans over det som en gang var?

Åh. Det hadde vært noe å vite. Hva de foretar seg der inne. Er det en gren av ”la noblesse belge” som beveger seg rundt fra rom til rom, sal til sal? Har de vanlige liv med vanlige gjøremål? Handler de i butikken med bankkort og pin kode, eller er det gullmynter og byttehandel som gjelder?

Noen måneder senere marsjerer jeg på nordisk vis med turgruppen forbi den høye smijernsporten og klarer ikke dy meg for å røpe min nysgjerrighet.

”Jeg jobber sammen med en av døtrene greven har fra et tidligere ekteskap.” Kommer det fra en dame idet vi staver oss av gårde bortetter kjerreveien.

”Greven?” Det er vanskelig å skjule febrilsk nysgjerrighet i stemmen.

”Ja, men han er ikke mye her. Skogen og turområdet tilhører ham. For det meste er han og den siste konen hans på eiendommen hans i Syd-Frankrike. Hvorfor er du så fascinert?”

”Vi har ikke noe slikt der jeg kommer fra. Adelen ble avskaffet for nesten to hundre år siden.”

”Har dere ikke adel? Men dere har konge og dronning?”

«Joda. Og prinser og prinsesser.»

«Men hvem er i hoffet da?»

«Hm, sannelig om jeg vet. Vi har ikke noe hoff, mener jeg og tro. Om de ikke omgås folk med riktige titler, omgåes de nok slike som har riktig inntekt.»

«Ingen adel altså?» Undrer damen igjen som om det er noe man trenger tid på å fordøye.

”Nei, derfor blir jeg litt nysgjerrig på hva disse adelige menneskene driver med.”

”Vel, de holder seg mest til sine egne. Arrangerer ekteskap seg imellom. Det er egne kurs i selskapsdans for de med de rette titlene. Og ja, så har de en egen telefonkatalog.”

”En egen telefonkatalog for adelige personer?”

”Joda, slik kan de være sikker på at de slipper å snakke med allmuen på telefonene. Hehe.”

Jeg ler med. Helt til jeg tror hun sier følgende:

”Jeg er av adelig avstamning. Tanten min bor i et slott på grensen til Frankrike. Vi pleide å feriere der hver sommer. Men jeg bryr meg ikke om disse tingene. Søsteren min derimot, hun sender barna sine på valsekurs og sørger for at de omgås folk med titler.»

Jeg tror det var det hun sa. Jeg nikket så ivrig for å få henne til og fortsette, at jeg ikke fikk med meg alt. Og nå er det for sent å spørre. Eller?