Norskfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid eller utdanning enn innvandrere

http://www.picserver.org

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser følgende:

«Norskfødte i aldersgruppen 16–34 år med innvandrerforeldre, ligger mye nærmere resten av befolkningen i andelen i arbeid eller utdanning enn innvandrere i samme alder.»

Sjekk hvor nærme norskfødte av innvandrerforeldre ligger med hensyn til resten av befolkningen:

I aldersgruppen 16–34 år, er forskjellen mellom andelen norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid eller utdanning og tilsvarende andel i resten av befolkningen, 4 prosentpoeng.»

Imponerende, ikke sant? Dette skulle vi virkelig ikke trodd etter å ha fulgt med i diverse medier de siste årene.

Tallene for innvandrere, derimot, er ikke like oppløftende:

«Forskjellen blant de som selv har innvandret og resten av befolkningen, er derimot mye større, 26 prosentpoeng.»

Men kommer dette som en stor overraskelse på noen, egentlig? Jeg, som har befunnet meg i integreringens klamme grep i noe som føles som et halvt århundre, men faktisk ikke er mer enn 14 år, er ikke overrasket i det hele tatt. Jeg husker godt at jeg lenge trodde at jeg var eksepsjonelt treg. Innimellom hadde jeg sterke mistanker om at jeg måtte være særdeles lite begavet intellektuelt sett, sammenliknet med folk flest. For meg tok denne hersens språklæringen altfor lang tid, og jeg fikk lenge allergisk utslett av vesentlige deler av den belgiske kulturen. Som for eksempel det franske språk. Å ikke ha albuene på bordet mens jeg spiser. (Noe jeg etter alle disse årene, ennå ikke har klart å venne meg av med, så jeg prøver å unngå å spise med etniske belgiere). For ikke å glemme måten de sier «hei» på. Sistnevnte kan høres enkelt ut for utenforstående, men forestill deg å måtte foreta én trillion subtile vurderinger  i løpet av altfor få sekunder. Ja, jeg vet, jeg har skrevet om dette på bloggen allerede cirka én trillion ganger, men det er det noe som har gitt meg hodepine, elveblest og intens hjemlengsel, så er det nettopp hilsningsritualet. Dessuten tok overraskende lang tid før jeg virkelig begynte å følge meg hjemme her til lands.

Når det er sagt, er det viktig å legge til at jeg tross alt har vært en heldig innvandrer. Jeg har fått lære fremmedspråket, bli kjent med kulturen og funnet min lille plass, uten å måtte tåle dømmende, sterotypiske og urettferdige karakteristikker av landet og kulturen jeg kommer fra. Folk er svært imøtekommende når de får høre at jeg er fra Norge, bortsett fra den ene gangen jeg skrev om her. Det har heldigvis skjedd hverken før eller siden. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å måtte jevnlig forsvare seg mot tilsvarende opplevelser, og har en enorm beundring for mennesker som må tåle slikt dette i tillegg.

Ikke bare ble jeg lite overrasket over resultatene ovenfor, jeg har også lenge hatt en mistanke om at jo yngre man er når man immigerer, jo bedre. Denne studien bekrefter dette:

«På den andre siden er de som har innvandret før skolepliktig alder nesten på nivå med norskfødte med innvandrerforeldre, viser tall fra rapporten «Unge med innvandrerbakgrunn i arbeid og utdanning 2016».»

Innenfor den gruppen av barn av innvandrerforeldre som gjør det så bra, er det samme tendens: Jo yngre, jo bedre.

«Vi ser noen nyanser når vi deler opp i mindre aldersgrupper. Blant annet er det litt lavere andel i arbeid eller utdanning blant norskfødte over 24 år, enn i de yngre aldersgruppene. I aldersgruppen 25–29 år er avstanden til resten av befolkningen 6,9 prosentpoeng, og i alderen 30–34 år 8,7 prosentpoeng. Dette er aldersgrupper der sysselsetting er den dominerende aktiviteten. I den eldste gruppen er det kvinnene som har størst avstand til majoriteten, med 9,8 prosentpoeng.»

Én av de viktigste forklaringene på dette, og som SSB også påpeker, er at blant de yngre som gjør det bedre befinner det seg i hovedsak studenter. Avstanden til resten av befolkningen mht prosentpoeng stiger jo eldre man blir innenfor denne gruppen, og spesielt kvinner. Så hva ha skjedd her? Vil de ikke jobbe? Blir kvinnene i kommende innvandrergenerasjoner lenket til kjøkkenbenken til tross for mange års skolegang? Eller er det kanskje mer nyansert enn som så? Jeg leste nylig en nedslående kronikk på NRK Ytring vedrørende akkurat dette, med tittelen Hjerneflukten fra Norge. Den var skrevet av Huda Ghalegolabi, som, til tross for to mastergrader, tre år som juniorekspert i FN og åtti jobbsøknader, ikke fikk jobb i Norge. Hun fikk først napp da hun søkte på en stilling i London, og der ble hun tatt imot med stormende jubel. Hun skriver blant annet:

«Det finnes nok av studier, forskningsrapporter, stortingsmeldinger og enkeltsaker som dokumenterer diskriminering basert på religion og etnisitet i Norge, spesielt i arbeidsmarkedet. Noen av disse rapportene ser også på kjønnsperspektivet, der kvinner med ikke vestlig bakgrunn er spesielt utsatt. Skjeie-utvalget (likestillingsutvalget) bekreftet også mye av det i sin rapport fra 2012. I tillegg er det en lang rekke nyhetssaker som har avdekket at denne type diskriminering skjer.»

Disse kvalifikasjonene hadde ikke Norge bruk for:

«Ved fylte 27 år hadde jeg studert i tre land og fått to mastergrader, en i jus og en i internasjonale forhold. Jeg snakket fire språk, jobbet som frivillig, gjennomført minst ti kompetansegivende kurs, samt var praktikant ved både en av en Norges ambassader og FNs hovedsete i Norge. Strategien hjalp meg ikke stort. Til tross for kvalifikasjonene og selv om jeg i midten av tjueårene tok et bevisst valg om å ikke bruke hijab, fikk jeg ikke jobb.»

Og verst av alt:

«Jeg opplevde også å få komme til intervju, men da med etnisk norsk navn på CVen.»

Overskriften på rapporten fra Statistisk sentralbyrå «Norsfødte med innvandrerforeldre i større grad i arbeid og utdanning enn innvandrere», burde kanskje heller vært: «Norskfødte med innvandrerforeldre opplever å komme til jobbintervju kun når de norskifiserer navnet sitt.»

Reklamer

Den tunge fasen i integreringen

«Hvorfor er det så vanskelig å bli tatt imot i Norge? Er det på grunn av språkbarrierene? Skyldes det våre, altså innvandrernes, vanskeligheter med å uttale enkelte ord? Har andre problemer med kulturen vår?» spør Aneta (18) i Aftenpostens Si ;D 22. september.

Anetas innlegg har ligget i bakhodet mitt og murret i lengre tid, og jeg tar meg stadig vekk i å tenke på den unge kvinnens hjertesukk. Jeg kjenner godt igjen fortvilelsen fra mine første år som innvandrer i Belgia. Nygift og gravid, tenkte jeg ikke at integreringen skulle by på særlig store problemer. Tvert imot gledet jeg meg til å bli kjent med mitt nye land og dets kultur. Og ettersom vi skulle bo i den fransktalende delen av landet, ble jeg også nødt til å lære fransk, noe som ikke stresset meg nevneverdig i begynnelsen. Jeg hadde derimot ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg i denne perioden.

«Men jeg frykter hele tiden at hver feil jeg gjør angående norsk språk, blir ansett som mangel på innsats fra min side,» skriver Aneta.

Jeg skjønner frykten. I den offentlige debatten blir det jevnlig uttrykt misnøye med innvandrerens manglende vilje til å lære språket. Språklæring som foregår 24/7 med hvite knoker og sammenbitte tenner, koker ned til et «De bare vil ikke!» når en tar seg et velfortjent fem-minutt med morsmålet sitt. Det er kanskje mer nyanser det skorter på her, enn manglende vilje til å lære språket. Å lære fremmedspråk er omfattende. Å ikke forstå eller bli forstått, krever mye energi og en så stor dose ydmykhet det er vanskelig å forestille seg før man må.

Jeg ble vant til å uttrykke meg ufullstendig i språklæringsprosessen, og det var sikkert like greit at jeg ikke var klar over at sosiolingvistisk forskning stadig vekk viser at gebrokne mennesker blir sett som mindre begavede og ubehagelige å lytte til. Dette er noe som foregår mer eller mindre ubevisst hos de fleste mennesker, til og med de mest tolerante og bereiste blant oss.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg nettopp hadde kommet tilbake til Belgia fra den årlige sommerferien i Norge. Flyet hadde landet sent på kvelden, og morgenen etter våkner jeg til ei altfor tidlig dørklokke. En av svigerinnene mine står utenfor og vil vite hvordan jeg har hatt det. Jeg inviterer henne litt motvillig inn, for jeg er ikke helt klar for å bli gebrokken ennå etter tre avslappende uker med morsmålet mitt. Mens jeg setter på kaffen spør jeg henne om det er noe annet hun har lyst på. Ja da, svarer hun, om hun kan få et stykke kake hadde det vært fint, akkurat som om det er den naturligste ting i verden å stå opp grytidlig dagen etter hjemkomst å bake kake til kaffen. Jeg svarer at, nei, det har jeg ikke, og klarer i siste liten å stagge et sammenbitt selvfølgelig fra å følge etter. Mens jeg leter febrilsk etter ord som kan forklare på en vennlig måte at der jeg kommer fra, er ikke kakebaking prioritet når man etter en lang reise har lagt seg sent kvelden før, blir hun rar i ansiktet og sender lange blikk mot kjøkkenbenken hvor det ligger et brød jeg hadde tatt ut fra fryseren kvelden før. Etter en rask kaffekopp reiser hun seg for å gå, og jeg blir sittende igjen med en følelse av at jeg hadde gjort noe galt. En følelse jeg forresten måtte tåle jevnlig i denne perioden. Noen dager senere demrer det: Svigerinnen min hadde ikke bedt om kake (tarte), nei, hun hadde sikkert ikke spist frokost og lurte på om hun kunne få seg ei brødskive (tartine) … Da jeg traff henne igjen neste gang, hadde jeg dessverre ikke vokabular nok til å rette opp inntrykket. Jeg måtte raskt venne meg til at språket ofte læres the hard way, men ble etter hvert lei det fårete gliset som ble sittende klistret til fjeset etter hver fadese.

«Jeg ble vant til å føle meg utenfor,» skriver Aneta.

Jeg hadde kanskje ikke regnet med hvor mye språkmangelen skulle isolere meg mens jeg lærte fransk, men jeg hadde heller ikke tatt med i beregningen hvor mye energi som må til for å tyde de usynlige sosiale og kulturelle kodene jeg møter hver eneste dag. Koder det ikke finnes noen kodebok for, og som ikke oppdages før man har tråkket skikkelig over grensen for høflighet og god oppførsel. Som Aneta, ble også jeg vant til å føle meg utenfor.

Utenforskap er en gjennomtrengende følelse i hverdagen hos oss innvandrere. Mens vi pugger gloser på fremmedspråket vårt, og prøver på gebrokkent vis og nokså uelegant å uttrykke noen tanker i ny og ne, forsøker vi også å komme inn i varmen. Av og til får vi små, korte glimt gjennom døråpninger her og der.

«De ønsker deg velkommen med et bredt smil i ansiktet, stiller et par spørsmål om livet ditt, kanskje inviterer de deg på besøk, dersom du er heldig. Og der slutter det.»

Ja, der slutter det i lang tid. Dører lukkes raskt igjen før vi rekker å sette foten godt imellom. Akkurat som glasstaket forhindrer kvinner fra å inneha ledende stillinger, er det som om glassdører stenger for innvandrernes forsøk på kontakt med lokalbefolkningen. I rapporten «Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere» melder Statistisk sentralbyrå at én av fire nordmenn er ensomme, mens tallet er hele 46% for utenlandsfødte. På grunn av stresshormonene som produseres i kroppen vår, kan ufrivillig ensomhet være nesten like skadelig som røyking.

Jeg glemmer ikke den desperate følelsen av ikke å ha noen venninner, og uansett hvor kreativ jeg forsøkte å være for å bli kjent med belgiske, jevnaldrende kvinner på babymassasje, kurs i avslapning, i parken, mislyktes jeg hver gang. Jeg måtte beherske språket først selvsagt, men uten fransktalende mennesker å praktisere med, tok det lengre tid.

Så hva er løsningen på denne elendigheten for innvandrerens del? Jo, vi må vite at vi ikke slipper unna denne vanskelige perioden. Det skal ikke være lett å finne sin plass i et fremmed land på fremmedspråk. Språket må læres, og det tar tid. Vi må venne oss til det nye i den nye kulturen, og det er ofte smertefullt å snuble i de usynlige kodene. Evnen til å le av seg selv, kommer godt med. Og det er viktig å ikke ha det altfor travelt, for integrering skjer ikke over natten.

Aneta har kommet dithen at hun elsker sitt nye hjem, men skriver at hun aldri glemmer hvor problemfylt det var å komme seg dit hun er nå.

Og det er problemfylt. Det kan sammenliknes med å være på en berg- og dalbane med altfor skarpe svinger og altfor bratte fall – altfor lenge. Hvor lenge, fins det heller ingen fasit for dessverre. Men vi må gjøre litt hver dag, og akseptere at det tar tid. Vi må kave oss gjennom sorgen, frustrasjonene, sinnet, bekymringene. Det er vanlige følelser i den tiden læringskurven er på det høyeste. Men én dag letner det, gjerne når det første vennskapet på fremmedspråket oppstår. Gjennom den sosiale omgangen som først blir mulig når språket sitter sånn noenlunde, lærer vi den nye kulturen bedre å kjenne på en tryggere og hyggeligere måte. Våre viktigste mantra i denne perioden vil rett og slett være: Ikke gi opp, hang in there, og det vil som regel ordne seg til slutt. Men aldri glem at det ikke går av seg selv.

Oppdatering!

Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!

Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:

Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp

---

Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.

---

 

Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!

I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.

Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!

Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.

Fremmedfølelse

«Kultursjokk er ofte grunnlaget for fremmedfølelse,» sa psykolog Judith van der Weele da hun i 2006 ble intervjuet av Gudrun Vinsrygg i Sinnets Helse. «En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Jeg har tidligere reklamert for dette intervjuet her inne i bloggposten «Man må øve seg på å høre til,» men da det gikk opp for meg hvor fort tiden flyr, for det er faktisk hele fem år siden allerede, så tenkte jeg at det er på tide med en reprise. Spesielt i disse flyktningkrisetider hvor integreringsdebatten har nådd nye høyder.

Da Judith van der Weele blir spurt om hva fremmedfølelse kan føre til, sier hun blant annet:

«Når du føler deg hjemme, kan du slappe av og være deg selv. Er du fremmedgjort, føler du deg usikker, anspent, selvopptatt, gjerne paranoid og overfortolker alt som skjer som om det handler om deg selv: (”De som står og snakker og ler der borte, snakker sikkert om meg!”), du blir innadvendt og har vanskelig for å gi av deg selv, og du har lett for å nedvurdere deg selv, bli deprimert og gi opp. Mange får psykosomatiske plager som muskelstramminger, muskelsmerter og hodepine. Noen har beskrevet denne tilstanden som ”beinsliten” og sier at de føler seg inn i margen slitne.»

På spørsmål om fremmedfølelse kan forebygges, sier hun videre:

«Ja, det tror jeg.  For at jeg skal bli gjenspeilt og kjenne meg igjen i mine omgivelser, må jeg oppleve at jeg er viktig – omgivelsene må gi signaler om at jeg hører til.»

For meg tok det gangske lang tid å bli kvitt denne fremmedfølelsen jeg ikke visste at jeg hadde engang. Jeg ble ikke oppmerksom på dette intervjuet før jeg et par år etter at jeg begynte å skrive blogg, men det hadde nok hjulpet meg å lese om tilstanden den gangen kultursjokket mitt sto på som verst. Når jeg tenker etter, hadde jeg faktisk en hodepine som varte i ukesvis og var sikker på at jeg var rammet av en alvorlig sykdom den gangen jeg gikk til legen med hypokonderens tunge skritt. Hun fant heldigvis ikke noe, men kom heller ikke på å koble hodepinen til integreringens strammende grep.

Den gangen tenkte jeg ikke over det som Dracula åpenbart var inneforstått med:

Vi innvandrere må nok innfinne oss med at vi møtes med en viss likegyldighet i en lengre periode, og at de innfødte ikke helt klarer å se for seg at vi faktisk var helt normale og kapable mennesker i vårt tidligere liv – før integrering. At vi faktisk snakker og skriver vårt eget morsmål flytende, og at vi en gang i fortiden kanskje hadde en viktig jobb og til og med var fullstendig klar over hvordan vi skulle sette kopper inn i oppvaskmaskina. For, ja, det er helt utrolig hva man skal bli forklart før man har språk nok til å gi beskjed på en høflig måte at det også finnes oppvaskmaskiner i det landet man er født og oppvokst i.

Å bli kvitt fremmedfølelsen helt, vet jeg ikke om er mulig. For mitt vedkommende kommer og går den med ujevne mellomrom, men det kan også gå lange perioder i mellom. Flere faktorer har selvfølgelig spilt inn, som for eksempel da jeg tok mot til meg og meldte meg inn i Nordic Walking turgruppe. Bloggen har definitivt vært et fint sted å få ut fremmedfølelse frustrasjonene. Men den store forandringen begynte no å skje da jeg hadde fått språk nok til å finne venninner. Som Rebekka Borsch skrev i Morgenbladet i 2011:

“Immigrasjonssjokket og den sosiale ensomheten som følger med på lasset, kan overvinnes, men det krever tid og krefter. Overskudd. Mot. Og en ting til: Det krever, som så mye annet i livet, litt flaks. Å oppdage en person der ute i menneskehavet som man møter på samme bølgelengde, på tvers av språkproblemer, kultur og herkomst, gir følelsen av å ha gjort et lykketreff. Det som før var litt mer selvfølgelig – en krets av venner opparbeidet gjennom barndom, hobbyer, studium og naboskap – kan for immigranter bli uoppnåelig. Som innvandrer er du nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kastet ut i integrasjonsprosessens krappe sjø. Den første ekte norske vennen kan bli en livbøye.”

Selv om det kan ta tid, så mist aldri troen på at du kommer til å finne din egen livbøye – uansett hvor på kloden du måtte befinne deg. Frem til da, la tiden gjøre det den må og vær ekstra snill mot deg selv.

Lykke til!

Hverdagsintegrering

«2016 vil by på utfordringer. Vi må få til hverdagsintegreringen, og vi må skape de nye arbeidsplassene. I Norge har vi, i fellesskap, vist en enestående evne til å finne løsninger. Til å gjøre samfunnet vårt bedre og sterkere. Skritt for skritt. Det er jeg trygg på at vi vil klare også denne gangen,» sa Solberg i nyttårstalen sin. (VG, 1. januar)

Politikerprat er ikke helt min greie, og jeg må innrømme at som regel går ordene inn det ene øret og ut det andre. Det har muligens med det å gjøre at jeg er omtrent midtveis i livet nå, og gang på gang har erfart at politikere sier en ting, men gjør noe annet, for så å krangle om hvem som har skylda etterpå. Jeg kan dessuten dra den såpass langt å si at det kanskje har å gjøre med en mistillit som oppsto da jeg på min videregående skoles ti års jubileum, fikk vite at det faktisk hadde vært dødt løp den gangen jeg stilte til valg som russepresident og «tapte.» Egentlig burde det vært omvalg, men elevrådslederen, som i tillegg til å være ansvarlig for opptelling av stemmer var en meget aktiv AUF-er, ville vel helst ha kompisen sin som russepresident og lot som det var ham som vant. Russepresidenten betrodde meg dette på jubileet ti år senere, og hevnen ble i grunnen ganske søt da det var ham, på grunn av sitt tidligere verv, som ble utnevnt til å arrangere neste jubileum!

Vel, kan ikke skjære alle politisk aktive mennesker over én kam, for mange av dem gjør jo en kjempejobb, men det virker uansett på meg som om denne politikerpraten blir mer smittsom jo høyere de kommer opp i systemet. Og det gjelder dem alle sammen, etter min mening.

Overraskelsen var derfor stor da statsministeren i sin nyttårstale faktisk kom med konkrete råd til det hun kalte hverdagsintegrering:

«Alle som vokser opp i Norge, må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber hardt og står på, mulighet til å lykkes. Stortinget, regjeringen og kommunene kan ikke klare den oppgaven alene,» sa hun og kom med følgende utfordringer til nordmenn i alle aldre og situasjoner:

• Kan skoleklassen ha vennegrupper for at de nyankomne barna får oppleve flere norske hjem?
• Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening?
• Har du noen gode norske barnebøker som du kan gi videre til flyktningfamilien som akkurat er kommet til bygden?
• Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn?
• Kan du som er arbeidsgiver. innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju?

Våre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Alle vil vinne hvis vi lykkes med integreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes.» (VG, 1. januar)

Nå snakker vi integrering! Statsministeren kommer her med konkrete råd som vil gjøre tilpasningen i Norge mye enklere. Dette er noe jeg lenge har savnet fra politikere. Integrering er en to-veis prosess og det har statsministeren skjønt. Bravo Erna!

I Aftenposten leser jeg at norsk institutt for by- og regionforskning NIBR på oppdrag fra IMDi og Distriktsenteret har gjennomført undersøkelsen Sysselsetting av innvandrere – regionale muligheter og barrièrer for inkludering. De konkluderer blant annet med følgende:

«Innvandrere som har norske venner og deltar i organisasjoner, har mye større sjanse for å være i jobb enn innvandrere uten nettverk. Det normale ved ansettelser i mindre bedrifter er at folk blir rekruttert via lokale bekjentskaper i regionen, stillingene lyses sjelden ut. Flere kommuner har tatt inn over seg at nettverk fremmer innvandreres jobbmuligheter. Det jobbes derfor aktivt med å gi flyktningene innblikk i hva nettverk og fritid betyr på norsk, og hvordan man kan bli del av lokale nettverk.»

Nemlig! Hvordan kan det være så enkelt? Derfor:

«Når innvandrere blir kjent med sambygdinger og sambygdingene blir kjent med dem, endres innvandrerens identitet og nordmenns holdninger. Nykommerne går fra å være «innvandrere» til å bli konkrete personer.

Lokale bekjentskaper gir uformelle referanser fordi folk vet om dem og kan anbefale dem videre. Når en arbeidssøker møter en mulig arbeidsgiver på et foreldremøte, eller blir anbefalt gjennom en felles bekjent, bygger ansettelsen på tillit. Arbeidsgivers usikkerhet på om vedkommende har rett kompetanse og passer inn i bedriften blir redusert.»

Jeg leser dessuten at i enkelte kommuner, er deltakelse i lokale organisasjoner en pliktig del av introduksjonsprogrammet for flyktninger. Dette er en veldig god nyhet, og jeg håper at resten av kommunene i det ganske land følger eksempelet. Når spørsmålet «hvordan kan flyktninger selv lykkes med å bli økonomisk selvhjulpne» stilles, er svaret innlysende: Språkkunnskaper og jobb. Å komme dithen går selvsagt mye raskere dersom:

God inkludering!

Integrering i praksis: Inspirerer asylsøkere med juksastevne

«Sommerens juksastevne på Lundenes vil vise integrering i praksis og har invitert beboerne på Harstad mottak til å oppleve ramsalt kystkultur og folkelig engasjement på Grytøya.»

Må beskjemmet innrømme at jeg ikke ante hva juksa er, og fant heldigvis følgende på Wikipedia:

«Jukse er et fiskeredskap som består av dypagnsnøre eller håndsnøre med synkelodd, og en eller flere angler. Juksa er et gammelt redskap som har vært i bruk i århundrer. I den eldste tida ble det brukt stein som søkke, særlig jernmalm; seinere overtok blylodd. Juksa består av er et fiskesnøre med mange kroker og et tungt søkke i enden. Dette snøret må rykkes opp og slippes ned hele tiden for at fisken skal bite på. Før juksemaskinen kom, var «juksinga» hardt arbeid for fiskerne på fiskebåtene. Juksa er et universalredskap som har vært brukt til mange slags fisk, men framfor alt i torskefisket. I 1960 ble den første juksemaskinen oppfunnet av Thorbjørn Christiansen i Nyksund.»

På YouTube ligger det dessuten flere videoer, blant annet denne:

Da har jeg lært noe nytt, og det er alltid en berikelse i hverdagen, noe beboerne på Harstad asylmottak sikkert er enige i. Men for dem, i kjølvannet av det å lære noe nytt, ligger det selvfølgelig også veldig mye mer:

«Ønsket er å skape sterke bånd mellom lokale fastboende og asylsøkerne som er ny, både i landet og i nærmiljøet. Gjennom å presentere en mangeårig tradisjon og kultur er tanken bak prosjektet å vise at lokal innsats og engasjement gir grunnlag for integrering.»

I Harstad har de skjønt det. De har skjønt at integrering er en prosess som går begge veier, og at det ikke skjer i et vakum hvor det innvandrede mennesket lærer seg språket, får seg en jobb og gjør nytte for seg – helt uten samspill med omgivelsene. Det er når omgivelsene også innvolverer seg på måter som de har gjort med Harstad mottak, at skikkelig integrering finner sted. Når lokalsamfunnet engasjerer seg på denne måten, og mennesker fra den ene siden møter mennesker fra den andre siden, skjer det noe magisk. For simsalabim, så har fremmedfølelsen og fremmedfrykten møtt hverandre med menneskelige blikk, i stedet for å skule på hverandre over gjerdet. Så enkelt er det.

Resten av avisartikkelen kan du lese her.

En innvandrermammas hakk i plata

picture88.com

Det er i grunnen rart at de ikke har bedt meg ha meg tilbake dit jeg kommer fra, men jeg vil tro det er det de tenker med seg selv når jeg for n’te gang denne uka lirer av meg:

«Der jeg kommer fra, får ikke barna karakterer i barneskolen.»
«Der jeg kommer fra, har ikke barna i barneskolen eksamener.»
«Der jeg kommer fra, koser barna seg med is i sola i juni.»

(Ja, vi har faktisk sol, må jeg som regel legge til, og ikke veldig mye mindre enn dette landet, avslutter jeg innbitt.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt meg selv, men jeg har et umettelig behov for å fortelle alt fra postmannen til tannlegen at det de driver med her nede er FEIL. Selv om jeg lover meg selv at nå skal jeg ikke syte over skolesystemet her nede idet jeg for eksempel venter i kø på boulangeriet, ja, så tar det ikke mer enn et halvt minutt før jeg havner på galeien og serverer den samme klagesangen til den vennlige bakeridamen. Jeg klarer ikke la være. C’est plus fort que moi, tenker jeg, som sønnen pleier å si når han bedriver rampestreker. Det er sterkere enn meg.

Når jeg står og venter foran skoleporten for å hente barna, prøver jeg å stenge ute de andre foreldrenes prat om hvor spente de er på å høre dagens resultater. Foreldre som jeg vet har barn i første klasse, blant annet, står der og bekymrer seg for hvordan det har gått med eksamenene til den stakkars poden deres. Det koster alt jeg har av viljestyrke når jeg klarer å la være og blande meg i samtalen til folk jeg ikke kjenner. Jeg kjenner jeg er bare én centimeter fra å rope høyt:

«GET A LIFE!!! DER JEG KOMMER FRA ER SKOLEN MYE BEDRE!!!»

Så langt har jeg heldigvis ikke kommet. Jeg vet jo ikke om det er sant en gang. Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om der jeg hver eneste ettermiddag henger over skulderen til Junior mens han løser oppgave etter oppgave etter oppgave. Min egen puls raser av gårde mens åtteåringen bryner seg på verbbøyninger i nåtid, fortid og fremtid, for det går nemlig opp for meg at om ikke så veldig lenge vil jeg ikke kunne klare å hjelpe ham med fransk grammatikk. Så komplisert har den faktisk blitt allerede.

I dag er det siste dagen, og det er geografi, naturfag og historie som står for tur. Om ikke lenge er det over, og om én uke begynner en særdeles etterlengtet sommerferie. I morges, på vei til skolen, sa Junior til meg at nå var han lei. Jeg klarte å la være å si at jeg har vært lei siden forrige torsdag, og at nå er det like før vi flytter tilbake til der mammaen hans kommer fra. Ellers må hun finne på noe lurt i juni måned årene fremover. Gå i hi, eller noe.