Beklager at det har vært så stille her på bloggen i det siste, jeg lover å komme tilbake veldig snart!
Men først skal jeg ENDELIG publisere romanen:
Omslagsdesign: digel design / Randi Brandvold Klemp
Malin har bodd i Belgia i sju år, men hjemlengselen sliter fortsatt i kvinnen som forlot Norge for kjærligheten. Ofte kjenner hun på savnet etter familie, fjell og fjord. Men kanskje mest av alt savner hun den hun en gang var, for i speilet ser hun bare en blek kopi. Da frisøren hennes sier at noe drastisk må skje, vet han ikke at krefter utenfor Malins kontroll allerede er på saken. Samme kveld blir hun kidnappet i sitt eget hus mens ektemannen ligger og sover.
Straks det tekniske er på plass, blir boken tilgjengelig for salg hos BoldBooks (her) – og her er kan du se forfattersiden min – det er ikke mange dagene igjen til du kan lese!
I første omgang som eBok, men dersom jeg selger tilstrekkelig med eksemplarer, blir det også papirutgave.
Sju år har det gått siden jeg begynte på dette prosjektet. Den gangen syntes jeg det første utkastet var helt fantstisk, og klart for utgivelse med en gang. MDR! som de sier i Belgia. Eller LOL! som vi sa i gamle dager. Hadde du sagt til meg den gangen at romanen skulle bli til det den har blitt til i dag, og at det skulle ta så lang tid, så hadde jeg ledd rått. Heldigvis har jeg hele veien hatt fine, dyktige og tålmodige folk med meg som har dyttet meg sakte men sikkert fremover. Dette hadde ikke gått uten dem. Spesielt Linda Marie Vikaune, Eirin Dahl og Monika Håland. Smask! Og hadde det ikke vært for Elisabeth Dahl Larsen, så hadde det mest sannsynlig ikke blitt noe skriving i det hele tatt. Tusen takk!
Anyways, når den er klar for salg, gir jeg beskjed på alle mulige medier. Og deretter går jeg i hi.
Er et spørsmål jeg ofte får om dagen. Så ofte at jeg nesten angrer på at jeg noensinne fortalte til noen at jeg har skrevet en roman som nå venter på å bli utgitt. Eller ha vet jeg? Kanskje boka egentlig helst vil slippe? Hvordan det går med boka, er det vel strengt tatt bare boka som kan svare på. For alt jeg vet, skulle den kanskje aldri vært skrevet. Det å bli kastet i søppelkasse etter søppelkasse, kan umulig være noe gøy. Forlag flest vil nemlig helst ha manus i papirutgave, noe som selvsagt ikke er en billig fornøyelse når det skal sendes helt fra Belgia, og jeg er glad jeg slipper å være til stede når romanen blir slengt i en søppelkasse som en hvilken som helst bunke med unyttig papir. Eller makuleringsmaskinen. S-k-r-e-k-k-o-g-g-r-u!!
Selv velger jeg å tro på det gode i mennesket og ser for meg at baksiden av manussidene blir tatt med hjem til forlagets ansatte med barn som bruker dem til tegneark. Datteren min elsker å tegne, og tegner på alt hun får lov til å tegne på. Denne hadde jeg i lomma da jeg løpte 20km i Brussel i helga:
Heia mamma!
Tanken på at romanen kan bli brukt til noe nyttig der den gang på gang blir avvist av litterære mennesker, gjør godt for mammaen dens.
Dersom du lurer, så har boka fått svært variende tilbakemeldinger. Alt fra massakre til wow, samt noen nøytrale innimellom. Tiden det tar (og tid tar det vitterlig, veloppdratt som jeg er, sender jeg nemlig bare manus til ett forlag i gangen), har jeg heldigvis andre ting å holde på med, blant annet skisserer jeg neste bokprosjekt, som også handler om, ja, du gjettet riktig: Integrering. Hakk i plata er som kjent en kronisk tilstand hos innvandrere flest.
Og så har jeg funnet en meme-generator på internettet – farlig, farlig, men herlig, herlig!
Hjemmelaget poster/plakat/mem/meme – eller hva det nå heter på morsmålet (Jada, det var en apostrof i ‘everybody’s’ men meme-gereratoren ville ikke ha den der …)
Selv om det fortsatt hendte at jeg gikk meg vill, hadde det allerede begynt å gå seg til i integreringens intrikate irrganger. Fremmedspråket var på plass så godt som det lot seg gjøre, og vennskap på fransk hadde befunnet seg i sin skjøre begynnelse såpass lenge at jeg hadde faste kaffemorgener og nesten ikke tid til å skrive bok lenger. Det hadde til og med gått så langt at ektemannens talsmannsrolle ble overflødig, og han gikk av med en velfortjent pensjon. Kultursjokket var i ferd med å flate seg ut og gå over i den fasen hvor jeg stort sett var selvstendig i hverdagen, uansett hva jeg skulle foreta meg. Jeg var ikke en voksen dame som følte og oppførte seg som en tre-åring i trassalderen lenger, så livet lekte, kort sagt, temmelig jevnt.
Dette er to år siden nå, og den gang trodde jeg at jeg visste det jeg trengte å vite om byen som hadde begynt å føles som min. At det tok mindre enn ti minutter å gå til bakeren og kjøpe ferskt brød, for eksempel. Eller at jeg måtte gå i cirka en tjue minutter for å kjøpe kattemat i dyrebutikken. Og ville jeg inn til bysentrum, så var ikke det mer enn en liten halvtimes spasertur. Men at det, rett nedi gata her, skulle bo ei dame med samme etniske opprinnelse som meg, det hadde jeg overhodet ingen anelse om. Helt til den dagen en felles bekjent av oss fortalte meg at hun visste om ei som kom fra Norge. En informasjon jeg tvert bestemte meg for å høflig avvise, for jeg var sikker på at hun mente noen fra NATO-leiren som ligger i nærheten her, og jeg var ikke interessert i å stifte bekjentskap med militære mennesker som uansett skulle flytte etter tre års tjeneste, og at jeg alltid skulle være den som ble igjen i det regnfulle, flate landet. Men nei da, forsikret vår felles bekjente, denne damen hadde ikke noe med militæret å gjøre. Hun hadde bodd her en del år allerede, og var gift med en belgier. Akkurat som meg. Fra Norge? Rett nedi gata her? Det kunne ikke være sant. Det var det så altfor godt til. Men det var helt sant.
For knappe to år siden møttes vi for første gang. Det hadde gått noen eposter frem og tilbake mellom oss før det ble bestemt at vi skulle møtes på kafé. Like nervøs som om jeg var på en «blind date», satt jeg og ventet på henne på yndlingskaféen min. Jeg husker det som det var i går. Det var vanskelig å skjule skjelvingen på hånden der jeg tok nervøse slurker av kaffen. Tenk om vi ikke gikk over ens? Den eneste fellesnevneren vi hadde, var at vi begge kom fra samme land, men det var jo ingen garanti for at vi skulle finne tonen. Jeg så for meg det ene marerittscenarioet etter det andre, og forestilte meg at hun hadde lest bloggen min og syntes at det jeg skrev om var kjempeteit og at hun ikke hadde opplevd noen av de vanskelighetene som jeg hadde gjort med integrering. At hun hadde lært seg fransk over natta. Og at det i bunn og grunn var meg det var noe alvorlig galt med. Det hadde vært en fordel å være den eneste nordkvinnen den lille byen, og det var at jeg kunne innbille meg at jeg faktisk var helt normal. Det plaget meg at et raskt google-søk avslørte det meste om meg, mens da jeg søkte på hennes navn, ikke fant noen ting. Og slik sneglet minuttene seg av gårde mens jeg ventet på at hun skulle komme. Alle som kom alene inn døren til kafelokalet, ble grundig analysert fra bordet mitt, men ingen liknet det blonde, blåøyde og selvsikre koftebekledde kvinnemennesket jeg så for meg for mitt indre øye. At det skulle være ei lita brunette med et forsiktig smil som kom bort til meg og lurte på om jeg var Hege, hadde jeg i hvert fall ikke forestilt meg. Og vi gikk over ens. Med en eneste gang og noe så grundig. What are the chances?! sier jeg bare.
Det var nok like greit at vi ikke ble kjent før, for da kan jeg garantere deg at jeg hadde sittet på fanget hennes og surmult på morsmålet vårt i de periodene det stormet som verst. Jeg hadde ikke tvunget meg av gårde på franskkurs med blytunge steg. Jeg hadde nok heller ikke vært like villig til å praktisere dette famøse språket til annet enn det aller mest nødvendigste, som for eksempel å spørre hvor toalettet er, eller hjelp til å finne veien hjem. Vennskap på fremmedspråket ville vært en saga blott, og talsmannen ville fortsatt vært i beredskap døgnet rundt, mens vi to nordkvinnene selvsagt ville vært opptatt med å steke slike:
Bildet er lånt fra dagbladet.no
Sannheten er at vi ikke har stekt en eneste vaffel. Men vi skravler. Går på kino sammen. Skravler. Trener sammen. Skravler. Møtes hjemme hos hverandre, for å: Skravle. Med mye mer.
Mitt norske vennskap betyr enormt mye for meg. Der kan jeg være meg selv fullt og helt, uten å tenke på grammatiske feil eller om jeg tråkker (snubler) over de kulturelle usynlige barrierene. Det er den siste brikken i integreringspuslespillet: Mitt eget lille stykke Norge. Og forhåpentligvis fortsetter det og blir akkurat slik:
Jeg kan ikke tro det, men boka er omsider ferdigskrevet. Fire års arbeid er (så langt) over, og nå skal manus sendes rundt i det ganske land og leses av mennesker som vet hva de driver med. Som kanskje bare etter første blikk, rister på hodet og hiver det rett i søpla. Som sukker tungt over alt det elendige som skrives. Eller som resirkulerer det og bruker det til nyttigere ting. Toalettpapir, for eksempel:
