Kategoriarkiv: innvandring

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Raushet ønskes

cofrade.fr

cofrade.fr

Jeg har med et halvt øye fått med meg brøkdelen av raushetsdebatten som foregår i gamlelandet for tiden. Jeg forsøkte å lese et par artikler om temaet, uten å føle at jeg ble noe klokere, men ble vel snarere litt: Que? Det er jo sånn, at når en lever i utlendighet, får en gjerne med seg bare bruddstykker av det som foregår. Noe kan meddeles med 140 tegn på twitter og merkes med #dax18, og så mangler man selve programmet på TV-skjermen, slik at meningen i innholdet stort sett bare blir halv. Og så leser man et innlegg i en avis som noen anbefaler på Facebook, etterfulgt av et par bloggposter, for så å føle seg fortsatt like uklok.

Det lille jeg altså har fått med meg av raushetsdebatten, forsøkte jeg å forklare til ei venninne her nede. På fransk, ja. Ikke vet jeg hva som brakte meg dit, for ikke hadde jeg google oversatt ordet på forhånd, og brukte det franske ordet for generøs, men jeg hadde vel heller ikke fått med meg essensen i hva debatten består i der hjemme. Jeg forsøkte å forklare henne at ikke all raushet er ekte, at noen har baktanker, eller noe sånt, og rakk å rote meg inni en liten floke før jeg til slutt ble sittende igjen med en sånn keiserens nye klær følelse, ingen skjønner egentlig hva debatten dreier seg om, men alle uttaler seg, og snart kommer kanskje noen, et barn kanskje, og sier noe sånt som, dette handler om ingenting. Venninnen min trakk på skuldrene, og sa vel noe sånt som: Oui, oui, les gens (Ja, ja, mennesker, altså), og med et unisont sukk, var den diskusjonen over. Og jeg, vel, jeg skjønner den fortsatt ikke. Men jeg har likevel noen tanker om hvor rausheten virkelig trengs.

For hva med litt raushet når det kommer til oss innvandrere? Da mener jeg ikke i form av penger, at statskassa skal åpnes og oljen helles utover ghettoene, nei, men at kvinnen og mannen i gata kan tenke litt mer som så at innvandrere flest, gjør da så godt de kan. Akkurat som folk flest. Det vil alltid være noen som ikke får det til, faller utenfor eller utnytter. Som i alle grupper mennesker. Det er jeg overbevist om, selv om jeg gjerne innrømmer at jeg nok er både fargeblind og inhabil.

Det jeg mener med raushet, er å la tvilen komme oss til gode, selv om vi for eksempel snakker gebrokkent eller gjør ting annerledes. La oss fullføre våre egne setninger, selv om det kanskje tar litt ekstra tid. Forsøk å ikke dra på smilebåndet om vi sier ‘den huset’, og ikke ‘det huset’. Vær litt interessert i hvor vi kommer fra, og ikke begrens det til å handle om hvor vi egentlig kommer fra, men la oss også fortelle litt mer enn bare nasjonaliteten vår. For vi er så mye mer enn det.

En gang var vi en person som snakket flytende, som forsto hva som sto på alle papirer med liten skrift og som kunne si nøyaktig det vi tenkte og følte til enhver tid. Ha forståelse for at vi gjerne befinner oss i en prosess hvor vi mister oss selv litt på veien, og at det kan ta tid til vi finner tilbake til oss selv igjen. Og at i mellomtiden, blir vi ekstra usikre, rare, klossete med manglende evne til å forsvare oss selv med ord. Kanskje blir vi aggressive, trassige, eller uhøflige. La ikke det gå utover alle de andre som tilhører vår kategori. Avfei det med at vedkommende har en dårlig dag, punktum. Gi oss en jobb, da vil vi lære språket raskere. Snakk med oss, da kan det til og med gå enda fortere. Bli venn med oss, så skal jeg love dobbel akselerasjon. Prøv dette, så skal du se at vi vokser et par centimeter.

Og, ikke minst, at integreringen får fart på seg.

Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com

comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Harry Potter snakker ikke fransk!

Junior (8) og jeg er alene hjemme. Far i huset er på jobbreise, og lillesøster (5) har dratt av gårde på leirskole med klassen sin. Litt tidlig, tenker du kanskje? Nei da. Allerede i andre klasse på førskolen, da hun var fire år, gikk turen til en bondegård. Denne gangen har de reist av gårde til sjøen, og jeg pakket koffert i henhold til en meget detaljert liste fra skolen, som jeg, selv etter ti år i dette landet, måtte bruke ordbok til å tyde deler av. Nei, fremmedspråk læres ikke over natten, og dette fordi et ord ikke bare er et ord. Ordets betydning blir ofte nok gjerne bestemt av hvor i verden du kommer fra. Ta for eksempel dette:

  • Une paire de chaussures de marche (pas de baskets)

På norsk blir dette: Et par tursko / gåsko (ikke joggesko). Med mine referanser, blir dette til en lettere versjon av fjellsko, altså en slags tyngre utgave av joggesko. Slike man kan gå i ulendt terreng med, uten å bli våt på beina. På pakkelista står det også gummistøvler, og datteren min er vant til å gå med gummistøvlene sine på tur i dette landet, ettersom terrenget gjerne er svært gjørmete på grunn av all nedbøren. Så jeg tenkte, i mitt stille sinn, at det burde holde med gummistøvlene. Enig?

For å være på den sikre siden, spør jeg likevel førskolelæreren om jeg kan gjøre det sånn. Tja, svarer hun og drar litt på det, mens hun ser på meg med hevede øyebryn og et blikk som jeg tolker som at jeg er veldig rar. Det er jeg jo. Akkurat som alle andre innvandrere. Men hun er vant til å gå med støvler, altså, forsikrer jeg og nikker ivrig, redd for at de skal tro at jeg vil min datter vondt. Jeg har nemlig forstått det slik, at her nede er ikke gummistøvler noe barn går med så altfor ofte. Men de der er fine, sier hun, og peker på de nye skoene til jenta mi med gullglitter på. Hæ? Tenker jeg da. Se bilde, og si meg hva du tenker:

photo

Jeg klør meg i hodet, og synes jo de ligner mistenkelig på et par baskets, som det jo sto på lista at det helst ikke skulle være. Nei da, de der er perfekte, svarer hun og nå er det hennes tur til å nikke ivrig. Men, sier jeg, de er helt nye, jeg vil helst ikke at hun skal hoppe rundt i gjørma med dem, liksom. Gjørma? Spør hun da, og jeg får det der blikket på meg igjen. Ja da, jeg kommer fra en annen planet, og på den planeten synes vi at nye sko skal få være nye så lenge som mulig. Dumme oss. Men hun skal da ikke gå i gjørma med dem, fortsetter førskolelæreren, det er for å promenere i byen, det. Åh, ja, selvfølgelig! Ler jeg da, med hektiske kinn, forstår jeg. Hurra. Så på onsdag reiste jenta mi av gårde, storfornøyd over at hun fikk lov til å ha på seg gullskoene på tur.

Siden onsdag, har altså Junior og jeg vært alene hjemme. Og ettersom fremmedspråk ikke læres over natta, hadde jeg min egen lille agenda hva gutten min angikk. Det har seg nemlig slik, at jeg har lest de to første Harry Potter bøkene for ham. Det er litt over ett år siden vi var ferdige med nummer to, og Junior har siden den gang villet se filmatiseringen av bok én og to. På én betingelse, har jeg svart hver eneste gang han har mast, og det er at han ser dem på originalspråket: Engelsk. Hver eneste gang, protesteres det høylydt, selvfølgelig: Jeg kan ikke engelsk! Det er her vi kommer til min kjepphest, nemlig at han skal lære seg å lese undertekst. En kunst ikke veldig mange frankofone mennesker behersker, tør jeg påstå. De dubber alt, for deretter å klø seg i hodet over at de behersker så dårlig engelsk. I Flanderen, har de ikke dette problemet, for film og TV dubbes ikke til nederlandsk. De er også vant til å se TV-programmer og filmer på originalspråk, og i Brussel, som er både nederlandsk- og franskspråklig, tekstes filmer på kino på begge språk.

Det skal vel egentlig ikke mye tankevirksomhet til, for å skjønne at all eksponering for fremmedspråk forenkler læring? Den gangen jeg begynte å lære fransk, druknet jeg meg i språket. Jeg satt på jobb med fransktalende radio på hodetelefoner, uten å forstå noe som helst. Franske filmer ble sett med engelsk tekst, og etter hvert fransk. Innimellom forsøkte jeg meg på fransk film uten noe tekst i det hele tatt. Jeg leste franske tekster i aviser og ukeblader, mens jeg slo opp på annethvert ord i ordboka. Dette, parallelt med språkkurs, gjorde at mestringen økte og at jeg etter hvert begynte å forstå hva som ble sagt på radioen. Helt til en dag, hvor jeg plutselig glemte at jeg noensinne ikke hadde forstått.

Onsdag ettermiddag måtte vi innom tre DVD-butikker for å finne Harry Potter 1 på film. Junior forsøkte flere ganger underveis å lokke meg på ville veier med andre filmer han hadde lyst til å se. På fransk. Men dette dreide seg ikke om hva han hadde lyst til, dette hadde jeg planlagt helt siden jeg fikk vite at datter, som er for liten til å se Harry Potter på film, og mannen, som er altfor ettergivende og nok hadde holdt med sønnen, skulle reise bort, begge to, samtidig. Det ble altfor mange fluer i ett smekk, til at jeg kunne la sjansen gå fra meg. Alle gode ting er vitterlig tre, vi fikk tak i filmen på den tredje butikken, og som plaster på Juniors imaginære sår, fikk han en godteripose på kjøpet. Strålende fornøyd over at han klarte å lure seg til godteri midt i uka, ble han bittelitt mer entusiastisk med tanke på kveldens filmevent.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent der jeg snurret i gang filmen, men latet som om dette var en helt naturlig ting da jeg lette meg frem til språkvalg og undertekster i menyen. Jeg hørte et siste sukk fra åtteåringen idet handlingen starter. Men så hørte jeg ikke mer. Jeg holdt pusten og tittet forsiktig bort på ham, og konstaterte raskt at han fengslet fulgte med på dramaet som utspilte seg på skjermen når Hagrid kom for å hente Harry Potter vekk fra den fæle «familien» hans. En halvtime inn i filmen, utbrøt han plutselig: Mamma, det er lett å lese undertekst, jo!

I går kveld leide vi film nummer to, med like stor suksess, og nå er det ingen vei tilbake. Sønnen min er ikke besudlet med en fransktalende Harry Potter, og jeg gleder meg til videre snikengelskifisering i heimen.

Innvandrermamma føler seg nyttig!

theafrikaanschallenge.com

theafrikaanschallenge.com

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før, og det føles veldig godt! Det har seg nemlig slik, at jeg, takket være den kjære bloggen min, ble kontaktet av en foreleser ved Universitetet i Stavanger, som interesserte seg for bloggpostene jeg har skrevet om barna mine med hensyn til språkutvikling. Det er alltid morsomt når spesielt interesserte tar kontakt, og det er noe jeg gjerne skulle hatt mer av, for jeg deler villig av erfaringene mine til dem som måtte gidde å høre på. Og i dag var det noen som gadd.

Det skulle nemlig vise seg at vedkommende ville at jeg, via Skype, skulle snakke inn på en forelesning til førskolelærerstudenter som handlet om flerkulturelt arbeid i barnehagen. Mitt innspill skulle dreie seg om det å oppdra barna flerspråklig. I kjølvannet av nylige innspill fra et visst politisk parti hva morsmålsopplæring hos fremmedspråklige angår, trengte jeg ikke tenke meg om mange ganger før jeg takket ja til invitasjonen, selv om Jante utålmodig hoppet opp og ned på skulderen min og skrek at jeg har da ikke peiling på å snakke i forsamlinger.

Jante ble behørig ignorert med et foraktfullt fnys, og nå har jeg altså snakket og snakket og snakket. I nesten en halvtime. Om noe av det jeg brenner for aller mest: Hvor takknemlig jeg er for at jeg hele tiden møtte støtte og forståelse fra førskolepersonell for at jeg snakket norsk til barna mine. Hvor ofte jeg tvilte på at valget jeg hadde tatt, var riktig, og at hadde jeg møtt skepsis, er det ikke sikkert jeg hadde stått det ut. Jeg fikk også snakket litt om hvordan jeg opplevde det å mangle språk i f.eks. møte med barnehagen, og hvor utilstrekkelig og dum jeg følte meg i slike sammenhenger til tross for at ektemannen min fungerte som tolk og jeg fikk formidlet noe av det jeg gjerne ville si. Og jeg slo et slag for innvandrere som ikke er så privilegerte som meg, for for dem banker hjertet mitt ekstra hardt. Dette, og mye mer, lirte jeg av meg til en sal full av studenter som jeg ikke kunne se. Hvor mange, vet jeg heldigvis ikke, men jeg håper de tar med seg det jeg hadde på hjertet videre ut i møte med slike som meg, språkløse og klossete innvandrere.

Integrering: En hel verden forsvinner på den måten

Foto: Hege Haugvik

Foto: Hege Haugvik

«Jeg ble med henne inn i sykkelrommet, hvis dør var brutt opp, og så det halvmeterstore hullet i gipsveggen innenfor. Jeg hadde noen vitser om forfengelige tyver på tungen, men lot det være, hun var svensk, og ville enten ikke forstå hva jeg sa, eller vitsen med det. Det var en av følgene ved å bo her, tenkte jeg nå, da jeg smelte igjen alle lokkene og låste opp døren for å ta en røyk utenfor, at jeg rett og slett pratet mindre. Nesten alt småprat, det man sier til ekspeditører i butikker og på kaféer, konduktører på tog, tilfeldige mennesker man deler en situasjon med, hadde jeg rett og slett sluttet med. En av de beste tingene med å komme tilbake til Norge var akkurat det, hvordan den fortroligheten med mennesker jeg ikke kjente, kom tilbake, og skuldrene mine senket seg. Og videre all kunnskapen man besatte om sine landsmenn, som nesten overmannet meg når jeg steg ut i ankomsthallen på Gardermoen: Han kom fra Bergen, hun kommer fra Trondheim, der var det en arendalitt gitt, og hun, kom ikke hun fra Birkeland? Det samme med alle nyanser i det sosial bildet. Hva folk jobbet med, hvilken bakgrunn de hadde: Alt ble klart i løpet av sekunder, mens det i Sverige alltid forble skjult. En hel verden forsvant på den måten. Hvordan måtte det ikke da være å bo i en afrikansk by? Eller en japansk?» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 2, s. 381).

Eller en belgisk?

Tre gode integreringsnyheter på en gang, det går såvisst an!

unomaha.edu

unomaha.edu

Startet som vaskehjelp, endte som butikksjef

I 2008 flyktet Ahmed Saleem (33) fra krigstilstander i Irak. Fem år senere er han en av Reitangruppens aller beste kjøpmenn.

Gode resultater for integrering i Grimstad

I Grimstad har hele 76% av flyktningene som har avsluttet introduksjonsprogrammet i 2012, gått direkte over i arbeid eller utdanning.

Samira hjelper innvandrerkvinner å blomstre

Først fikk Musawi Samira selv hjelp til å komme seg ut av hjemmet og finne sin plass i det norske samfunnet. Nå er hun hektet på å gjøre det samme for andre.

Når det gjelder min egen integrering, skjer det stadig vekk små ting som gjør at jeg føler meg mer og mer hjemme i dette landet. Neste uke skal jeg fortelle litt om hvilken rolle dette tårnet spiller når det gjelder akkurat det:

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Bildet er lånt privat av noen veldig snille mennesker

Riktig god helg!

En innvandrermammas hverdag: Quelle tristesse!

marketing-professionnel.fr

marketing-professionnel.fr

«Du, trist er ikke et verb, så det trenger ingen verbbøyning altså.»

Skoleåret er i gang igjen, og jeg sitter med Junior, som nå går i tredje klasse, og hjelper ham med å forberede den ukentlige diktaten. Det at det er søndags ettermiddag, reflekterer jeg omtrent ikke over lenger. Lekser i helgene har blitt en del av de vanlige rutinene, c’est la vie liksom, og det er nok et fremskritt i integreringen som vil komme Minstejenta til gode når hun blir førsteklassing til neste år. Stakkars Junior som har måttet holde ut med en mamma som ble hystersisk hver gang noe  var annerledes. Som j0 vil si omtrent hver eneste dag.

«Joooo, trist er et verb!»

Protesterer guttungen høylydt. Jeg må finne frem pedagogen i meg, som ikke alltid er så enkelt på norsk når man sitter med franske lekser.

«Er trist noe du gjør?» Spør jeg.

«Ja, det er det vel! Jeg er trist.» Svarer han og ser på meg med triumferende blikk.

«Men det er jo er som er verbet, ikke sant? Trist bare beskriver barna i denne teksten. Altså er det et adjektiv.» Forklarer jeg.

«Mamma, trist er et verb, helt sant!»

«Men er sulten et verb da? Eller tørst?»

«Ja, selvfølgelig! Jeg er sulten, jeg er tørst.» Fortsetter han med samme logikk.

«Nei, de er nok heller ikke verb …»

«Men mamma! Du vet ikke hva du snakker om, du kan jo ikke fransk skikkelig, ikke sant!»

Der fikk jeg den. Ah! Quelle tristesse. Kjør kniven inn og vri den om der det kjennes best. Og så mitt eget kjøtt og blod da …

Og sånn går nu dagan for innvandrermammaen på denne kanten av verden.

Fremskritt

fremskritt

tripadvisor.com

I forrige uke levde jeg i en boble. Dagene bestod i å stort sett gjøre en av de tingene jeg liker aller best: Lese, lese og lese enda litt til. Ikke til eksamen heldigvis, men romaner som har ligget og ventet i månedsvis på Kindelen på at eieren dens skulle reise på en ferie hvor hun skulle oppvartes fra morgen til kveld mens hun innimellom observerte barna (som plutselig har blitt store nok til å befinne seg i bassenget uten meg, o’ lykke!) der de plasket og skled på intrikate badesklier dagen lang. Det er utrolig hvor lenge de klarer å holde på med dette, i timevis faktisk, uten å få hele bassenget i vrangstrupen. Ektemannen er heldigvis en sånn som blir fem år igjen så fort han befinner seg i varmere strøk og stikker tåa uti et basseng, og har det minst like gøy som barna der han bryter alle reglene som brytes kan i samtlige sklier.

Med jevne mellomrom måtte jeg selvsagt reise meg opp fra den behagelige solsenga for å smøre ungene med faktor 50, noe de selvsagt ikke syntes noe om til tross for at jeg (med lett sammenbitte tenner) forsikret dem om at de nok kom til å takke meg en vakker dag for at mammaen deres er så plagsom til enhver tid. Ellers var det ikke andre forstyrrelser i lesningen enn den bugnende matbuffeten som til faste tider trofast sørget for at den overmette magen ble enda mettere. Og mens jeg spiste enda en dessert, lovte jeg meg selv dyrt og hellig at dekadent latskap og blasert fråtseri skulle erstattes med energisk måtehold og driftig innsatsvilje så fort jeg satte bena mine på belgisk jord igjen.

At jeg befant meg i et land som for bare noen måneder siden var åstedet for folkeopprør og omfattende demonstrasjoner mot regjeringen, klarte jeg ikke helt å ta innover meg der jeg lå og lurte på hva for slags godsaker jeg skulle spise til neste måltid. Egentlig er jeg jo iherdig motstander av den slags ferieturer, helst skulle jeg vel ha langet ut gjennom de norske viddene i allslags vær med tung sekk på ryggen og ankommet håndlaftet turisthytte overfylt av likesinnede med lommene fulle av rosiner og nøtter, men ektemannen nekter. Så alt dette, og mer til selvfølgelig, er hans skyld.

Vi koblet helt ut, bokstavelig talt, han og jeg, ettersom Wifi-en glimret med sitt fravær alle andre steder enn en bitteliten flekk i resepsjonsområdet. Det hører med til historien at mannen ikke var like entusiastisk over dette faktum som kona si (jeg foretrekker jo å stikke nesa i bøkenes verden og er det noe internett med all dens tiltrekningskraft har sørget for, så er det nettopp at jeg gjør dette mindre enn før), men det ga ham jo bare enda mer tid til å bli fem år igjen og leke masse med barna, slik at jeg kunne lese enda mer mens jeg iherdig forsøkte å overhøre Richard Claydermanns utrettelige pianotriller i bakgrunnen.

Ikke bare gjorde meg skyldig i dovenskap og overspising denne uka, men jeg lot meg lokke ut på vill galei i stereotypienes enkle men svært så underholdende verden. Glemt var fire år med indignert blogging om menneskeverd og toleranse uansett nasjonal tilhørighet der jeg mesket meg i båsplasseringer og såkalte uskyldige humoristiske kommentarer om fremmede mennesker rundt meg på bakgrunn av deres tilsynelatende kulturelle tilhørighet. Ja ha da. Ektemannen og jeg rottet oss sammen og klaget over de andres manglende høflighet og utpregete dårlig klessmak mens vi lo overbegeistret nedlatende. Jeg skjemtes såpass av meg selv i ettertid at jeg vurderte å vaske munnen grundig med såpe, men om ikke det ble gjort, så lovte jeg i hvert fall meg selv at jeg aldri skal gjøre det mer.

I de første dagene var det forresten deilig å slippe fransktalende trutmunner i hytt og pine til enhver tid, og det var befriende å snakke engelsk de få gangene jeg skulle ha behov for å snakke med noen andre enn de få utvalgte som befant seg i bobla mi. Men etter et par dager kjente jeg likevel at det var noe som manglet. Da jeg omsider traff på et belgisk ektepar med barn som var jevngamle med mine ved bassengkanten, ble jeg ekstra glad over å kunne konversere med noen utenom bobla mi som forstod litt hvor jeg kom fra, og mens barna våre plasket og sklei kjente jeg min egen trutmunn vokse seg større og større.

Og når kelneren samme kveld lurte på om jeg var norsk (og ikke russisk, til en velkommen forandring) og om jeg ville treffe andre norske som han visste om på samme hotell, så ble jeg plutselig travelt opptatt med å finne på dårlige unnskyldninger for å slippe akkurat det. Og mens jeg satt der og fornektet mitt eget folk, kjente jeg dessuten at jeg gledet meg til å tilbringe kvelden med belgierne og skyndet meg å spise ferdig slik at vi kunne gå og møte dem på avtalt sted.

Vanligvis ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å kaste meg over både nordmenn og nordkvinner med rovdyrets utsultede glupskhet, og snakket hull i hodene deres på morsmålet mitt hele resten av oppholdet. De kan nok takk høyre makter for at de slapp akkurat det.

Vel, jeg kan ikke se annet enn at dette betyr at jeg har gjort solide fremskritt i integreringen min, sånn helt uten å merke det. Det har tatt meg ti år å komme hit, treg trønder som jeg er, og jeg får neppe Fremskrittspartiets medalje for min innsats på integreringsfronten. Men, når det er sagt, hvem ville vel egentlig fått den?

Undervurdert gebrokkenhet

gentlemansgazette.com

gentlemansgazette.com

«Jeg føler meg så dum når jeg bare står der og sier ingenting,» sa den fjorten år gamle niesen min oppgitt til meg mens vi ruslet nedover gågaten sist lørdag. Hun var på kjærkomment besøk fra gamlelandet, og hadde bare én dag igjen før hun skulle reise hjem til seg og sitt. Så mens ektemannen tok seg av barna slik at vi skulle få fred til voksenaktiviteter, viste jeg henne rundt i byen min for siste gang denne korte uka. På agendaen sto det shopping, kafelunsj og å lese bok i yndlingsparken vår. Den skal jeg forresten komme tilbake til i neste bloggpost.

«Jeg blir så frustrert av at jeg ikke skjønner noen ting,» fortsatte hun, «det er bare sååå slitsomt!»

«Tell me about it!» svarte jeg og kjente at faren for å få blod på tann var farlig nær, og at jeg måtte ta meg sammen for ikke umiddelbart å tømme alle årene i språkløshet over på den stakkars niesen min. Det kan fort bli hard kost for de fleste. Jeg nøyde meg med den korteste versjonen hvor jeg ba henne tenke etter hvordan den stakkars gamle tanta hennes må ha hatt det i hverdagen, i alle situasjoner, før hun mestret fremmedspråket sitt, og avslutter med en sånn «og tenk på de som flykter fra krig eller sult eller begge deler, hvordan de må ha det, kanskje de i tillegg er analfabeter – for tenk!?»

Puh. Det er neimen ikke bare bare. Og noen stående ovasjoner mens vi er i læringsprosessen, er det i hvert fall ikke å hente. Tvert imot:

Vi blir latterliggjort –

Vi blir dessuten sett på som mennesker det ikke er verdt å regne med:

Researchers consistently show that people with accents are judged as less intelligent, less competent, less educated, having poor English/language skills, and unpleasant to listen to.[19] [20] [21] [22][23] » (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Og ja, tro det eller ei (!) diskriminert –

Speakers with certain accents often experience discrimination in housing and employment.[25][26] For example, speakers who have foreign or ethnic-minority accents are less likely to be called back by landlords and are more likely to be assigned by employers to lower status positions than those with standard accents.[27] In business settings, individuals with non-standard accents are more likely to be evaluated negatively.[28] Accent discrimination is also present in educational institutions. For example, non-native speaking graduate students, lecturers, and professors, across college campuses in the US have been targeted for being unintelligible because of accent.[29] (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Det at niesen min følte seg dum når hun hverken kunne forstå eller bidra til samtalene, hører jo også med til opplevelsen. Ikke bare blir man sett på som mindre intelligent eller komisk mens man strever med å finne de rette ordene, plassere dem i riktig rekkefølge og utstyre dem med korrekte verbbøyninger, men man føler seg også dum og blir veldig frustrert. Og ja, veldig, veldig sliten.

For ikke lenge siden hadde vi et vennepar av ektemannen på middag. De hadde studert sammen med mannen min, og klaget over hvor lite de hadde sett til ham etter han flyttet tilbake fra England – som jo er ti år siden nå. Mannen min fant på alle mulige unnskyldninger for hvorfor det hadde vært slik, og forsøkte å forsvare seg så godt han kunne med at det hadde vært travelt å få barn, mye jobbing etc. Jeg kjente at jeg rødmet der jeg satt, for jeg visste jo hva den egentlige årsaken var, og at det ikke var ektemannens skyld, men min. Endelig er fransken min god nok til å kunne forklare, noe jeg også gjorde. At det var slitsomt å sitte en hel kveld uten å forstå samtalens gang og uten å kunne bidra med noe som helst fornuftig. Det var slitsomt å sitte der som et mehe og smile høflig fårete og le usikkert forsiktig med, selv om jeg ikke ante hva de andre lo av. Bare sitte der, og ikke være noe annet enn en som bare satt der.

En god venninne av meg møtte seg selv i døra nylig. Hun anser seg selv for å være rimelig tolerant og fordomsfri, men oppdaget til sin forskrekkelse at hun hadde gått glipp av en viktig kontakt i jobbsammenheng på grunn av at vedkommende var gebrokken. Hun hadde latt seg lure av at personen hadde en lavtlønnet stilling, og ikke skjønt at vedkommende var overkvalifisert og vel så det men foreløpig ikke fikk brukt kompetansen sin nettopp på grunn av språkmangel. Det satt langt inne hos venninnen å innrømme ovenfor seg selv at gebrokkenhet faktisk var årsaken til at hun ikke hadde brydd seg med å sjekke kvalifikasjonene til dette mennesket som snakket dårlig norsk, og at hun bare hadde avskrevet vedkommende som en ubrukelig assistent.

Nei, det er slett ingen spøk å være gebrokken, og det er vanskelig å forstå hva det virkelig vil si før du opplever det selv. Innimellom kan det for øvrig være en stor fordel, i hvert fall for sånne som Hercule Poirot:

Poirot is also willing to appear more foreign or vain than he really is in an effort to make people underestimate him. He admits as much:

It is true that I can speak the exact, the idiomatic English. But, my friend, to speak the broken English is an enormous asset. It leads people to despise you. They say – a foreigner – he can’t even speak English properly. […] And so, you see, I put people off their guard.[21]

Så ikke la deg lure, mon amie, det kan godt tenkes at den personen foran deg som snakker komisk gebrokkent egentlig er ganske smart.

— — —

Tidligere bloggposter med samme tema:

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/12/11/god-jul-pa-begge-kakene/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/12/08/det-er-spraket-som-knytter-oss-sammen/