Kategoriarkiv: innvandring

Undervurdert gebrokkenhet

gentlemansgazette.com

gentlemansgazette.com

«Jeg føler meg så dum når jeg bare står der og sier ingenting,» sa den fjorten år gamle niesen min oppgitt til meg mens vi ruslet nedover gågaten sist lørdag. Hun var på kjærkomment besøk fra gamlelandet, og hadde bare én dag igjen før hun skulle reise hjem til seg og sitt. Så mens ektemannen tok seg av barna slik at vi skulle få fred til voksenaktiviteter, viste jeg henne rundt i byen min for siste gang denne korte uka. På agendaen sto det shopping, kafelunsj og å lese bok i yndlingsparken vår. Den skal jeg forresten komme tilbake til i neste bloggpost.

«Jeg blir så frustrert av at jeg ikke skjønner noen ting,» fortsatte hun, «det er bare sååå slitsomt!»

«Tell me about it!» svarte jeg og kjente at faren for å få blod på tann var farlig nær, og at jeg måtte ta meg sammen for ikke umiddelbart å tømme alle årene i språkløshet over på den stakkars niesen min. Det kan fort bli hard kost for de fleste. Jeg nøyde meg med den korteste versjonen hvor jeg ba henne tenke etter hvordan den stakkars gamle tanta hennes må ha hatt det i hverdagen, i alle situasjoner, før hun mestret fremmedspråket sitt, og avslutter med en sånn «og tenk på de som flykter fra krig eller sult eller begge deler, hvordan de må ha det, kanskje de i tillegg er analfabeter – for tenk!?»

Puh. Det er neimen ikke bare bare. Og noen stående ovasjoner mens vi er i læringsprosessen, er det i hvert fall ikke å hente. Tvert imot:

Vi blir latterliggjort –

Vi blir dessuten sett på som mennesker det ikke er verdt å regne med:

Researchers consistently show that people with accents are judged as less intelligent, less competent, less educated, having poor English/language skills, and unpleasant to listen to.[19] [20] [21] [22][23] » (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Og ja, tro det eller ei (!) diskriminert –

Speakers with certain accents often experience discrimination in housing and employment.[25][26] For example, speakers who have foreign or ethnic-minority accents are less likely to be called back by landlords and are more likely to be assigned by employers to lower status positions than those with standard accents.[27] In business settings, individuals with non-standard accents are more likely to be evaluated negatively.[28] Accent discrimination is also present in educational institutions. For example, non-native speaking graduate students, lecturers, and professors, across college campuses in the US have been targeted for being unintelligible because of accent.[29] (http://en.wikipedia.org/wiki/Accent_(sociolinguistics))

Det at niesen min følte seg dum når hun hverken kunne forstå eller bidra til samtalene, hører jo også med til opplevelsen. Ikke bare blir man sett på som mindre intelligent eller komisk mens man strever med å finne de rette ordene, plassere dem i riktig rekkefølge og utstyre dem med korrekte verbbøyninger, men man føler seg også dum og blir veldig frustrert. Og ja, veldig, veldig sliten.

For ikke lenge siden hadde vi et vennepar av ektemannen på middag. De hadde studert sammen med mannen min, og klaget over hvor lite de hadde sett til ham etter han flyttet tilbake fra England – som jo er ti år siden nå. Mannen min fant på alle mulige unnskyldninger for hvorfor det hadde vært slik, og forsøkte å forsvare seg så godt han kunne med at det hadde vært travelt å få barn, mye jobbing etc. Jeg kjente at jeg rødmet der jeg satt, for jeg visste jo hva den egentlige årsaken var, og at det ikke var ektemannens skyld, men min. Endelig er fransken min god nok til å kunne forklare, noe jeg også gjorde. At det var slitsomt å sitte en hel kveld uten å forstå samtalens gang og uten å kunne bidra med noe som helst fornuftig. Det var slitsomt å sitte der som et mehe og smile høflig fårete og le usikkert forsiktig med, selv om jeg ikke ante hva de andre lo av. Bare sitte der, og ikke være noe annet enn en som bare satt der.

En god venninne av meg møtte seg selv i døra nylig. Hun anser seg selv for å være rimelig tolerant og fordomsfri, men oppdaget til sin forskrekkelse at hun hadde gått glipp av en viktig kontakt i jobbsammenheng på grunn av at vedkommende var gebrokken. Hun hadde latt seg lure av at personen hadde en lavtlønnet stilling, og ikke skjønt at vedkommende var overkvalifisert og vel så det men foreløpig ikke fikk brukt kompetansen sin nettopp på grunn av språkmangel. Det satt langt inne hos venninnen å innrømme ovenfor seg selv at gebrokkenhet faktisk var årsaken til at hun ikke hadde brydd seg med å sjekke kvalifikasjonene til dette mennesket som snakket dårlig norsk, og at hun bare hadde avskrevet vedkommende som en ubrukelig assistent.

Nei, det er slett ingen spøk å være gebrokken, og det er vanskelig å forstå hva det virkelig vil si før du opplever det selv. Innimellom kan det for øvrig være en stor fordel, i hvert fall for sånne som Hercule Poirot:

Poirot is also willing to appear more foreign or vain than he really is in an effort to make people underestimate him. He admits as much:

It is true that I can speak the exact, the idiomatic English. But, my friend, to speak the broken English is an enormous asset. It leads people to despise you. They say – a foreigner – he can’t even speak English properly. […] And so, you see, I put people off their guard.[21]

Så ikke la deg lure, mon amie, det kan godt tenkes at den personen foran deg som snakker komisk gebrokkent egentlig er ganske smart.

— — —

Tidligere bloggposter med samme tema:

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/12/11/god-jul-pa-begge-kakene/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2010/11/17/sprak-talk/

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/12/08/det-er-spraket-som-knytter-oss-sammen/

Om å møte seg selv ved flaggstanga

Jada, jeg vet jeg er sent ute, og at dere der oppe i gamlelandet begynner å få mer enn nok av denne diskusjonen. Men her nede hos meg, må jeg innrømme at jeg har smakt ganske lenge på dette ordet: Flaggdebatt. Og det smaker ganske rart. Spesielt når du får se hva hele debatten egentlig dreier seg om:

Stridens kjerne: Dette er flaggene noen elever kunne ha lyst til å bruke i barnetoget, sier rektor Ann Elin Haadem ved Aspøy skole. FOTO: JUNE R. JOHANSEN

Stridens kjerne: Dette er flaggene noen elever kunne ha lyst til å bruke i barnetoget, sier rektor Ann Elin Haadem ved Aspøy skole. FOTO: JUNE R. JOHANSEN

Min umiddelbare reaksjon da jeg først leste om dette, var litt sånn: Er det egentlig så farlig? Virkelig?! Selv om det kanskje ikke hadde falt meg inn å stille opp på den belgiske nasjonaldagen med norske flagg, så er det kanskje noen som synes det gjør susen å vaie med litt flere farger enn svart, gult og rødt? Den viktigste grunnen til at dette nok ikke er meg, er vel at jeg hvert år den en og tjuende juli mest sannsynlig befinner meg på ferie der hvor jeg kommer fra. Og at de gangene jeg av ulike grunner har vært her til lands på den aktuelle datoen, har jeg til gode å treffe på belgiere som gjør noe annet enn å stelle i hagene sine. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste flagg. Note to self: Sjekk nabolaget for flaggstenger når jeg henter barna på skolen i ettermiddag.

Så var det liksom ferdig med saken for mitt vedkommende. Flagg er ikke, og har aldri vært, noen viktig del av livet mitt. Jeg går heller ikke rundt i nasjonalromantisk lune og slår meg på brystet mens jeg smiler henrykt over den vakre naturen og det rene vannet, selv om det kanskje er en av de tingene jeg savner aller mest her i utlendigheten for nei, lille speil på veggen der, Belgia er ikke det vakreste landet i denne verdenen her. Nei, jeg føler ingen nasjonal stolthet over storslagen natur, for veldig mange andre steder i verden er vel så vakre, om ikke mange ganger vakrere til og med. Jeg får ikke umiddelbart tårer i øynene av nasjonalsangen, og klarer ikke å frembringe en eneste entusiastisk celle over gullmedaljer i all slags skisporter. Det at jeg er født i Norge, vekker ikke andre følelser i meg enn en dyp takknemlighet for at jeg ikke er født i deler av verden hvor krig, nød og fattigdom er en del av den brutale hverdagen. Jeg hadde flaks der, skikkelig flaks, for passet mitt er velkomment hvor enn det måtte være. Og jeg er dypt takknemlig for at jeg ikke vet hva det vil si å måtte tigge ved landegrensene. Jeg føler derimot ikke at det faktum at jeg er født i Norge, gjør meg til forræder dersom jeg ikke har følelser for flagget. Samtidig har jeg full respekt for de som har nettopp det. De har også sine egne grunner for dette.

Men så går det opp for meg at ganske mange mennesker mener ganske mange sterke ting om dette tøystykket. Hva er det med Norge og denne besettelsen tøystykker egentlig?! Nei, den var usaklig, tilgi meg, men jeg klarte ikke å dy sleivsparket, og hanker meg herved strakt inn i igjen. Jeg innser at kanskje mine egne besteforeldre ikke ville vært like begeistret over min manglende flaggentusiasme, men det vet jeg ikke, for ingen av dem lever lenger. De opplevde jo andre verdenskrig, og kanskje flagget for dem symboliserer noe som jeg ikke har noen forutsetning for å kunne forstå. Jeg vet ikke, men innser at jeg er i ferd med å ramle ut på viddene her. For nasjonaldagen har vel strengt tatt ikke noe med krigen å gjøre. Det er grunnloven og uavhengigheten som feires, og friheten til å styre selv.

Jeg må innrømme at jeg et sted på veien begynte å vakle i den umiddelbare magefølelsen om at andre nasjoners flagg er greit akkurat denne dagen. Selv om jeg egentlig er likegyldig til hva som foregår på en dag som jeg er for langt borte til å delta på, så var det Thomas Hylland Eriksen sine uttalelser som fikk det til å gå helt på styr for mitt vedkommende. Jeg har selvsagt lest flere av bøkene hans som ledd i romanskrivingen min, og er for det meste enig i det han har å si om integrering og multikulturalisme. Og om flaggdebatten, sa han blant annet dette:

«Det er misforstått multikulturalisme å bruke andre flagg (…) Dessuten tror jeg det er bra at noen minoritetsbarn kan være like alle andre i hvert fall én dag i året. De får vite at de er ulike alle andre dager. Å markere nasjonaldagen med norsk flagg viser at svarte og brune barn utvider nasjonen og viser at det er flere innganger til å være norsk.»

Det med å være lik, traff en nerve hos meg, fordi jeg, etter å ha drevet med integrering i mer enn ti år, vet så veldig godt hvordan det føles å ikke være lik. For selv om en kanskje er relativt lik på utsiden, hindrer ikke det at en føler seg veldig utenfor felleskapet på grunn av den manglende kulturkompetansen det tar mange år å tilegne seg sånn noenlunde. Alle som har prøvd det, vet hva jeg snakker om. Og alle de som ikke har prøvd det, ja, nei, de vet det faktisk ikke.

Ja! Tenkte jeg, det er det dette handler om, barna, og ja, Hylland Eriksen har så rett så rett. Hvorfor skal de føle at de er forskjellige akkurat denne dagen, ikke sant?!

Men så våknet jeg i morges med et brak: De er det forskjellige. Som vi alle andre er det. Og det eneste som kan krenke annerledesheten, er dersom voksne mennesker lar seg krenke av annerledesheten deres. De lar seg altså krenke av at de enkelte barn bærer flere flagg.

Jeg husker en høylytt innvandringsdiskusjon jeg hadde med et eldre medlem i slekta den gangen jeg var veldig ung og allerede veldig engasjert. Vedkommende ønsket stengte landegrenser av hensyn til innvandrerne selv, fordi han bekymret seg for at innvandrerbarna ville føle seg utenfor når stakk seg ut fordi de så annerledes ut enn de andre barnehage- eller skolebarna.

«Men de føler seg vel ikke utenfor hvis ikke vi voksne får dem til å føle seg utenfor vel?!»

Og her sitter jeg altså tjuefem år senere, og bruker akkurat samme argument som det eldre medlemmet i slekta mi. Snakk om å møte seg selv ved flaggstanga etter å snublet en stund i det lange skjegget som er i ferd med å invadere postkassen.

En suksesshistorie om integrering: Heldigvis var det én som trodde på henne

Foto: Solveig Husøy / NRK

Foto: Solveig Husøy / NRK

Vet du hvem Hoodo Ali Aden er? Dersom du kun leser Aftenposten, Dagbladet eller VG på nett, er sannsynligheten lik null for at du vet hvem hun er. I hvert fall jamfør mitt søk i alt innhold på deres respektive nettsider. (Korrigerer meg gjerne dersom jeg tar feil.)

Men dersom du fikk med deg forrige sending av «Dalen vår» på NRK på tirsdag eller har vært innom nrk.no fordypning i løpet av de siste par dagene, kan det godt tenkes at du allerede har fått med deg historien til den somaliske kvinnen som for femten år siden fikk livet sitt snudd i en riktig positiv retning. Og det takket være naboen hennes. Den etnisk norske naboen sin, vel og merke.

Hoodo forteller følgende om hvordan livet hennes så ut den gangen:

«Den gangen visste jeg ikke om prevensjon. Jeg visste ikke at jeg kunne sende barna i barnehagen. Jeg vurderte ikke en gang om jeg hadde lyst til å jobbe, for jeg trodde det var uaktuelt. Jeg kunne jo ingenting, forteller hun.»

Med tre barn og ett til på vei, i tillegg til en ektemann som jobbet døgnet rundt, satt hun stort sett hjemme alene. Ensom og lei seg, ble kontrasten til storfamilien i Somalia stor. Planen hennes, som var å få tolv barn, var hun godt i gang med.

«Da tok venninnen i naboleiligheten grep. «Du må komme deg ut av leiligheten, du trenger en jobb», mente hun. Men Hoodo kunne ikke lese og skrive. Hun kunne minimalt med norsk, og hadde ikke mer enn grunnskole. Heldigvis var det én som trodde på henne.»

Dette var altså femten år siden. I dag driver Hoodo sin egen butikk på Grønland. Hvordan dette har seg, kan lese mer om her.

Integrering fungerer best dersom det går begge veier, og da tenker jeg ikke form av iverksettelse av tiltak fra offentlig instans på den ene eller andre måten. Integrering trenger ikke være veldig komplisert. Det er som med alt annet i livet, hvor man gjerne kan komme ganske langt med et vennlig blikk, et nikk, et smil, et enkelt initiativ, en utstrakt hånd. Eller en ærlig kommentar à là denne naboen:

«Hvor mange barn har du egentlig tenkt å få? Tenker du ikke? Du er alene i Norge, og du har ingen til å hjelpe deg!»

Naboen er en hverdagshelt som jeg er sikker på at det finnes flere av over det ganske land, det er bare så synd at de så sjelden kommer i avisene.

Mer aktive og bedre integrert

worldagro2012.com

worldagro2012.com

Hvem da? Tenker du kanskje da, for dette har du ikke lest noe om i avisene i dag. Og dersom det stod noe om integrering der, ja, så var det ikke noe bra. Det er i hvert fall helt sikkert. Du husker kanskje ikke helt hva som stod, men at det skulle ha inneholdt noe som helst positivt om noen som helst som driver med slikt til daglig, nehei, det har du ikke noen særlig tro på.

I beg to differ. Som vanlig. For jeg er jo hjernevasket når det kommer til integrering, i og med at jeg har følt og fortsatt føler det på kroppen, dessuten fant jeg dette:

«Tallene er de ganske klare. Selvom menn med minoritetsbakgrunn ligger omtrent åtte prosent under etnisk norske menn når det gjelder deltakelse i utdanning og arbeid, har de en stigende deltakelse enn tidligere. De er dessuten bedre integrert på arbeidsmarkedet enn innvandrermenn i andre europeiske og skandinaviske land (BLEND, norges flerkulturelle avis).»

Jeg sjekket for sikkerhets skyld forsidene til Aftenposten, VG og Dagbladet på nett (og fortet meg ut igjen, for det var ikke mye hyggelig lesning, puh!), og nei, jeg kunne ikke finne noe om denne nyheten hos noen av dem. Dersom jeg tar feil, vil jeg gjerne vite!

Og dersom du vil lese mer, kan du gjøre det her.

Språklig tilbakeblikk

Da jeg gikk gravid med Junior, leste jeg bøker om flerspråklighet og det å oppdra flerspråklige barn. Jeg var fast bestemt på at mine barn skulle bli minst tospråklige fra dag én, og ville forsikre meg om at jeg gjorde det riktig helt fra starten av. Jeg fulgte rådene jeg fant både i bøker og i diverse forum på internett, og snakket med Junior på morsmålet mitt allerede mens han lå i magen. Av og til ble det litt barnesanger fra fordums tid, men det var bare mens jeg var helt sikker på å være helt alene, for det var nok ikke meningen at det var sanger jeg skulle bli i dette livet.

Det var, som jeg har skrevet om før her inne, uaktuelt å oppdra barna mine på fremmedspråk, altså fransk. Ikke bare var ikke fransken god nok til at noen ville kunne ta meg alvorlig på noe som helst nivå, men jeg ville dessuten ikke komme til å være like genuin mamma på noe annet enn det språket jeg selv var født og oppvokst med.

Strategien min var å bare snakke norsk, uansett, til barna, fra den dagen de ble født. Det sier seg selv at det ble mye enveiskommunikasjon ganske lenge. Førstemann hørte bare norsk fra meg, for når mannen og jeg kommuniserte, var det på fransk eller engelsk. Mest det siste i begynnelsen, men mest det første senere. Jeg leste norske eventyr, spilte sang CD-er, tok turen til gamlelandet, og ellers prøvde jeg å komme med så mange norskspråklige innspill som mulig. Sniknorskifisering, liker jeg å kalle det. Bare så synd at den bare kom fra meg, for mannen min snakker ikke norsk, og skjønner det heller ikke. Skal han ikke lære seg norsk, han da, når du lærer deg fransk? Har folk ofte lurt. Akkurat som om jeg hadde lært meg fransk dersom vi bodde i Norge. Det kan jeg i hvert fall si med hånden på hjertet, at jeg nok fort hadde sluttet med.

Men, det at mannen min ikke forstår norsk, skulle få særlig betydning for norsklæringen til mine barn, reflekterte jeg ikke noe særlig over mens jeg leste norske folkeeventyr for den nyfødte gutten min. Jeg visste ikke at det et stykke inn i fremtiden skulle komplisere hverdagen sånn som det av og til, eller ganske ofte gjør. Når jeg gir barna en beskjed som, for eksempel, nå må de gå på badet og ta på seg pysjamas mens jeg lager kveldsmat, så skjer det mer enn en gang at jeg plutselig finner dem ut i hagen med pappaen i ferd med å spille ball. Ja men, pappa sa jo at vi kunne jo! Svarte de selvfølgelig, noe jeg bare kunne takke meg selv for ettersom jeg hadde glemt å levere beskjeden på to språk. I begynnelsen skjedde jo dette oftere enn det gjør nå, selvfølgelig, fordi nå vet jeg jo at jeg må oversette beskjeden jeg gir til barna, til mannen. Nå er det til og med enklere, fordi Junior oversetter til faren dersom han spør hva mamma nettopp har sagt. Men det sier seg jo selv at en gutt på syv år er relativt selektiv med hva han oversetter, og det er liten sjanse for at han gjør det dersom han ikke blir spurt, eller det har med sjansen til å få litt ekstra godteri å gjøre!

Det hender jeg har dager (oversett hender med ganske ofte …) at det går litt rundt for meg sånn språkmessig. Spesielt i den perioden jeg frekventerte min engelskspråklige venninne. Hun har, både dessverre og heldigvis kanskje, flyttet tilbake til der hun kommer fra. De gangene vi var sammen begge familiene, mine og hennes barn samt begge ektemenn, var det et språkkaos av engelsk, fransk og norsk, og jeg var den eneste som behersket alle tre språkene. Jeg snakket norsk til mine barn, som jo svarte meg på fransk. Og jeg engelsk til vennene våre og deres barn. Ofte nok ble det til at jeg midt oppi all svimmelheten, endte med å snakke engelsk til mine barn, norsk til mannen min og fransk til vennene våre. Så i denne perioden syndet jeg mye. Alle prinsipper om kun norsk til barna, gikk i glemmeboken, og det ble til at jeg snakket en del fransk til barna, for å ha et språk mindre å forholde meg til. Jeg har dessuten syndet en del innimellom når jeg skal gi beskjeder til barna jeg vil at mannen skal forstå, og jeg er for sliten (les: lat) til å være oversetter. Og ellers i hverdagen når jeg merker at barna ikke forstår det jeg sier.

Så nei, jeg har ikke klart å være hundre prosent konsekvent. Men det må du være! Sa en annen dame jeg ble kjent med her nede. Det er jeg, jeg snakker bare engelsk og aldri tyrkisk til jenta mi. Akkurat som du ikke trenger å snakke fransk til barna dine. Hun var mammaen til en av jentene i klassen til datteren min på den forrige skolen hun gikk på, og engelskspråklig med tyrkisktalende ektemann. Datteren deres snakket engelsk med sin mor, tyrkisk med sin mor, og var i ferd med å bli ganske god i fransk, som hun lærte på skolen. Min datter på den tiden, hadde knapt begynt å snakke. Og når hun snakket, var det på et språk vi ikke forstod. Som nevnt tidligere i bloggen, så trodde belgierne at hun snakket norsk, og nordmenn at hun snakket fransk. Jeg lot dem som sagt bare tro det, mens panikken omtrent paralyserte meg. Samtidig prøvde jeg å forsvare meg med at det ikke er like lett å være konsekvent når du snakker et språk ingen andre forstår. For jeg skal love at det holder hardt mange ganger å snakke med barna på et språk ingen andre forstår. Engelsk er noe helt annet. Og denne jenta det er snakk om, var jo født i Tyrkia, og mammaen snakket også tyrkisk flytende. Så mamma og pappa forstår hverandre på begge språk, det er faktisk noe helt annet.

Det unnskylder i hvert fall jeg meg med her jeg sitter og evaluerer norskutviklingen til barna mine. Nå, åtte år senere, sitter jeg her og slikker sårene, mens jeg ser tilbake på flerspråklighetsprosjektet mitt, tenker jeg at jeg har lyktes sånn noenlunde i hvert fall. Og det er jo heller ikke over ennå.

Og dersom det er noen av leserne som har erfaringer med å oppdra barna deres flerspråklig, hører jeg gjerne fra dere om hvordan det har utartet seg. Og ellers gode råd, mottas med takk.

Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be

neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

Barn kan lære to språk samtidig!

blog.santelog.com

blog.santelog.com

Utdanningsdirektoratet har talt: Barn kan lære to språk samtidig. I sin veiledning til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner «Barn i flerspråklige familier,» er konklusjonen at det viktigste er samarbeidet mellom barnehage, foreldre og skole.

Ikke at dette er noe som overrasker meg, for jeg, som mor til flerspråklige barn, vet at det ikke skorter på forskning. Dette er noe som interesserer mange, mange familier over hele verden, ettersom jordkoden blir bare mindre og mindre. Og ettersom en del land i verden, har mer enn ett offisielt språk. Flerspråklighet i Norge har også kommet for å bli, og når Frp påstår at innvandrerforeldre må snakke norsk hjemme, er ikke dette i samsvar med barns evne til å tilegne seg språk.

Omniglot, et internettleksikon for skrivesystemer og språk, skriver Christina Bosemark, grunnlegger av Multilingual Children’s Association, blant annet at det at barn vil bli forvirret av å lære mer enn ett språk, er en av de mest typiske mytene når det gjelder flerspråklige barn:

«This belief is prevalent in monolingual countries and has far more politics than science to back it up. Rest assured that your child’s little brain has more than enough neurons firing to cope with two languages (or even more) without frizzing out. On the contrary, decades of research in countless studies actually show significant cognitive advantages to being multilingual. And what about the experience of millions of families around the world where multilingualism is the norm, not the exception? Just look at Canada, Belgium, Switzerland, and Finland — to mention a few.»

Til tross for at dette er noe man vet fra før og som det har vært forsket på i flere tiår, så er Utdanningsdirektoriates veiledning likevel en svært viktig dokument for de som er usikre med hensyn til hvordan det er best å gjøre det dersom man ønsker at barnet sitt skal bavare morsmålet samtidig som det lærer norsk. Og for de som jobber med barn som har denne utfordringen i hverdagen. Tema som berøres er følgende:

  • Kan barn lære to eller flere språk samtidig?
  • Hvilket språk skal foreldre som har et annet morsmål enn norsk, snakke med barna sine hjemme?
  • Hvilket språk skal jeg bruke når jeg snakker med barnet mitt dersom vi som foreldre har ulike morsmål?
  • Kommer barnet mitt til å lære seg norsk dersom jeg fortsetter å snakke morsmålet mitt hjemme?
  • Spiller det noen rolle om barnet mitt blander ulike språk?
  • Hva skal jeg gjøre dersom barnet mitt bare svarer på norsk?
  • Hva kan jeg gjøre for å støtte mitt barns språkutvikling på morsmålet?
  • Hvordan kan jeg støtte mitt barns språkutvikling på norsk?
  • Hva kan være grunnen til at barnet mitt ikke snakker i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha tospråklig assistanse i barnehagen?
  • Bør barnet mitt ha morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring på skolen?
  • Bør barnet mitt ha særskilt norskopplæring/norsk som andrespråk på skolen?

Her er det mye nyttig informasjon som jeg håper når ut til de menneskene Utdanningsdirektoratet ønsker å nå. Men, og det er et ganske stort men, hva med de foreldrene som ikke mestrer norsk bra nok til å kunne lese gjennom denne veiledningen? Det er jo stor forskjell i språkkompetanse på en som har bodd i Norge en del år, og en som nettopp har kommet. Jeg kunne fint klart å lese gjennom en tilsvarende veiledning på fransk i dag, men det samme hadde nok ikke vært tilfellet for noen år siden.

Og nå kommer jeg til et punkt i denne språkdebatten som jeg skulle ønske fikk mer plass. For det virker på meg som om det er en opplest og vedtatt sannhet at innvandrerforeldre bør kunne lære seg språket over natta, og dermed kunne være en språklig ressurs for barna sine allerede fra dag én. Noen kommenterte her inne på bloggen en gang at hun hadde lest om en eller annen, husker ikke detaljene, som hadde lært seg norsk på tre måneder. Ja, joda, det hadde jo vært fantastisk dersom det hadde vært tilfellet, tenker jo jeg, men denne historien hører selvsagt med til et ekstremt mindretall. Jeg og trodde jo at fransklæringen min skulle gå så lett så, før jeg visste hva jeg snakket om og før jeg hadde funnet ut at det språkøret jeg hadde den gangen jeg gikk på gymnaset for hundre år siden, hadde falt av for lenge siden. Det hjalp heller på ikke på overskuddet at jeg ble mor kort tid etter at jeg hadde begynt å lære språket.

Saken er vel heller at når det kommer til språklæring, er vi også her alle forskjellige med hvert vårt utgangspunkt, kjedelig nok. Det nytter ikke å plassere oss alle i den samme båsen, her heller, selv om mange gjør det likevel. Jeg velger å tro at de fleste av oss har rent mel i posen når det kommer til å ville gjøre vårt beste for å lære språket i vårt nye land. Men det er en viss fare for at det tar tid, mer for noen enn for andre. Og dessuten tror jeg, at vi alle vil det beste for barna våre. Akkurat som de som er født og oppvokst og har røttene sine godt plantet der de bor.

 

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

Innvandrere: Vi trenger dere!

«Dette er til deg som har valgt å flytte til Norge for å bruke dine kunnskaper, ferdigheter og arbeidskraft her. Vi forstår det dårlig og sier det nærmest aldri, men vi – Norge – trenger deg mer enn du trenger oss. Tusen takk for at du er her! skriver stortingsrepresentant Håkon Haugli (Ap).»

Det er ikke hverdagskost med slik lesning om oss innvandrere. Så jeg anbefaler deg å lese resten her.