Skal det være en hverdagsmykner?

neuhaus.be

Jeg sitter og blar i leksepermen til Junior. Den permen han har med hjem hver dag som inneholder leksene han får i fransk, matematikk og naturfag. Som jeg har skrevet om før her inne, så har de ikke skolebøker her nede, men stensiler, og det sier seg selv at de ikke kan dra med seg alle permene sine hjem hver dag. Derfor lekseperm.

Det er forresten rart det der med hvordan man tilpasser seg. Jeg husker i fjor på denne tiden, da Junior gikk i første klasse, og hvor jeg forbannet dette permsystemet opp og ned og frem og tilbake, for ikke å glemme i mente. Helsikes imbesile folk. Jeg kavet meg opp og kjeftet på ektemannen, som prøvde å protestere at ‘det er sånn han er vant til’, men skjønte fort at han også var inkludert i den gruppa jeg uttalte meg så nedlatende om og det nok var best å holde kjeft til innvandrerkona hadde fornærmet lærerstanden, skoleverket, regjering, konge og nabolag. Det pleide ikke ta mer enn en kveld eller to, dersom man ikke avbrøt eller motsa. Sånn går liksom dagene, med integrering.

Heldigvis for at ektemannen ikke er som meg. En sånn som ikke har noen røtter her, og som klør etter å brøle til læreren fordi de ikke har vanlige skolebøker som ethvert land med respekt for seg og sine. Heldigvis for at det bare er meg i denne familien som har behov for å poengtere at ‘der jeg kommer fra, så er alt så mye bedre.’ For hadde han også vært en slik en, så hadde jeg ikke hatt noen til å rette ut rynkene i hverdagen for meg. Til å sette meg forsiktig på plass når det trengs. Eller til å komme med en ekstra stor kopp te med en ekstra stor nogo attåt ved siden av de dagene riene står på som verst.

En douceur kaller de det her nede. Den nogo attåten altså. En ‘sødme ‘eller ‘søthet,’ i følge min ivrigste følgesvenn, ordboken. Men ordet douce kan også bety ‘myk’, og for meg er det akkurat det. En douceur ved siden av tekoppen, det kan være en belgisk sjokoladebit, en fransk patisserie, skal ha akkurat den funksjonen. Gjøre tilværelsen mykere, som en tøymykner. En slags hverdagsmykner.

Så altså, noen douceur-er senere, og takket være ektemannen, og simsalabim så har jeg vennet meg til permesystemet, og kan omtrent ikke se for meg livet uten. Omtrent, ja. Men det er godt nok, for det betyr at jeg ikke irriterer meg og føler behov for å forbanne det «nye» landet mitt på alle nivå hver gang jeg åpner skolesekken til Junior. Det betyr også at jeg ikke smitter avkommet med mine aversjoner mot alt som er nytt her nede. Dessuten, i stedet for et ubehersket behov for å skjelle ut de stakkars lærerne, så blir jeg heller imponert over den jobben de gjør. For ikke bare gjør de den jobben som lærerne gjør ‘der jeg kommer fra’, i tillegg tilbringer de nok sin overdose med timer med å finne passende materiale (stensiler) til sin klasse. For ikke å glemme alle timene de nok står ved en kopimaskin og banner.

Vel, så da sitter jeg altså der og blar i stensiler med oppgaver i alle fag og alle varianter. Jeg blar forbi matematikk, og konstaterer at Junior henger godt med. Det er stort sett full score på det meste, for ja, de får jo karakterer her nede allerede i første klasse, noe jeg også har vennet meg til gitt. På fredag, i morgen faktisk, er det dags for podens karakterbok nummer tre dette skoleåret. Naturfag ser også greit ut, og jeg blar videre til fransk. Der blar jeg saktere, og leser gjennom alt. Det er fin repetisjon for meg. De har holdt en del på med bestemt og ubestemt artikkel, og det er ikke det dummeste å ta en titt på igjen, for jeg vet jeg gjør mye feil der. For selv om jeg er på en såkalt flytende fransknivå, så er det fortsatt mange huller i grammatikken sånn på detaljnivå, som jeg ikke kan bry meg om mens jeg snakker på tilmålt tid og dersom jeg vil snakke så flytende som mulig. For sånn er det bare, livet, dersom folk skal høre etter det du sier, så må du snakke i en viss fart. En fart som ikke tillater at man tenker seg om når det kommer til ‘et hus’ eller ‘en hus.’

Som sagt, så blar jeg meg forsiktigere frem nå, helt til jeg får øye på det. Jeg må se en gang til. Sjekke at det er riktig. Kroppen stivner. Hendene blir visne, og jeg kjenner knuten i magen. Den har jeg ikke kjent på en stund. Men nå er den der igjen. Jeg lukker permen. Åpner den igjen. Det er der fortsatt.

Junior har begynt med verbbøyning. Er det så farlig? Tenker du vel. Nei, norsk verbbøyning er ikke så farlig. Det skal jeg være den første til å skrive under på. Fransk, derimot, det er til og med fransktalende mennesker enige om at er farlig nok. Så da kan du tenke deg hva det gjør med en stakkars innvandrermamma.

Jeg roper på gutten min, og spør hvordan det går med fransken. Han svarer med den største selvfølge at fransk er bare så kjempelett. Latterlig lett. Noe han bruker en liten stund på å vise med latter og oppgitte bevegelser, på syvåringers vis, hvor latterlig enkelt det faktisk er. Det er så lett han han ikke klarer å slutte og le med det første. Jeg ler med, selv om jeg må tvinge meg.

«Hva med dette da?»

Spør jeg, og peker på verbbøyningene.

«Men mamma! Det er det letteste jo!»

Bare vent du, tenker jeg i mitt stille sinn. Bare vent til du begynner på gruppe to og gruppe tre. Foreløpig holder de jo bare på med gruppe én. Bare vent til du skal lære om fortid, nåtid, litterær verbbøyning, subjunktiv verbbøyning. Og så videre. Og så videre. Og så enda litt til. Du som leser, kan lese enda mer om det her dersom du ønsker.

Men jeg sier ingenting. Bare ber en stille bønn om at han alltid må synes det er like latterlig enkelt. For dersom det skulle bli vanskelig, kan nok ikke mammaen hans være så mye til hjelp. Annet enn å dele fra sitt hemmelige lager av assorterte hverdagsmyknere.

Kronikkanbefaling: Furuset – verdens vanligste sted

«Jeg liker å tro at det var rom for oss alle der. Enten man var norske eller utenlandske, lyse, mørke eller kinderegg, skriver forfatter Linn Strømsborg i forbindelse med dokumentarserien «Dalen vår».»

Linn Strømsborg, som debuterte med romanen «Roskilde», har nylig gitt ut sin andre roman «Furuset».

«Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.»

Du kan lese artikkelen i sin helhet på NRK Ytring.

Barn kan lære to språk samtidig!

blog.santelog.com

Utdanningsdirektoratet har talt: Barn kan lære to språk samtidig. I sin veiledning til foreldre og ansatte i barnehager og på helsestasjoner «Barn i flerspråklige familier,» er konklusjonen at det viktigste er samarbeidet mellom barnehage, foreldre og skole.

Ikke at dette er noe som overrasker meg, for jeg, som mor til flerspråklige barn, vet at det ikke skorter på forskning. Dette er noe som interesserer mange, mange familier over hele verden, ettersom jordkoden blir bare mindre og mindre. Og ettersom en del land i verden, har mer enn ett offisielt språk. Flerspråklighet i Norge har også kommet for å bli, og når Frp påstår at innvandrerforeldre må snakke norsk hjemme, er ikke dette i samsvar med barns evne til å tilegne seg språk.

På Omniglot, et internettleksikon for skrivesystemer og språk, skriver Christina Bosemark, grunnlegger av Multilingual Children’s Association, blant annet at det at barn vil bli forvirret av å lære mer enn ett språk, er en av de mest typiske mytene når det gjelder flerspråklige barn:

«This belief is prevalent in monolingual countries and has far more politics than science to back it up. Rest assured that your child’s little brain has more than enough neurons firing to cope with two languages (or even more) without frizzing out. On the contrary, decades of research in countless studies actually show significant cognitive advantages to being multilingual. And what about the experience of millions of families around the world where multilingualism is the norm, not the exception? Just look at Canada, Belgium, Switzerland, and Finland — to mention a few.»

Til tross for at dette er noe man vet fra før og som det har vært forsket på i flere tiår, så er Utdanningsdirektoriates veiledning likevel en svært viktig dokument for de som er usikre med hensyn til hvordan det er best å gjøre det dersom man ønsker at barnet sitt skal bavare morsmålet samtidig som det lærer norsk. Og for de som jobber med barn som har denne utfordringen i hverdagen. Tema som berøres er følgende:

• Kan barn lære to eller flere språk samtidig?
• Hvilket språk skal foreldre som har et annet morsmål enn norsk, snakke med barna sine hjemme?
• Hvilket språk skal jeg bruke når jeg snakker med barnet mitt dersom vi som foreldre har ulike morsmål?
• Kommer barnet mitt til å lære seg norsk dersom jeg fortsetter å snakke morsmålet mitt hjemme?
• Spiller det noen rolle om barnet mitt blander ulike språk?
• Hva skal jeg gjøre dersom barnet mitt bare svarer på norsk?
• Hva kan jeg gjøre for å støtte mitt barns språkutvikling på morsmålet?
• Hvordan kan jeg støtte mitt barns språkutvikling på norsk?
• Hva kan være grunnen til at barnet mitt ikke snakker i barnehagen?
• Bør barnet mitt ha tospråklig assistanse i barnehagen?
• Bør barnet mitt ha morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring på skolen?
• Bør barnet mitt ha særskilt norskopplæring/norsk som andrespråk på skolen?

Her er det mye nyttig informasjon som jeg håper når ut til de menneskene Utdanningsdirektoratet ønsker å nå. Men, og det er et ganske stort men, hva med de foreldrene som ikke mestrer norsk bra nok til å kunne lese gjennom denne veiledningen? Det er jo stor forskjell i språkkompetanse på en som har bodd i Norge en del år, og en som nettopp har kommet. Jeg kunne fint klart å lese gjennom en tilsvarende veiledning på fransk i dag, men det samme hadde nok ikke vært tilfellet for noen år siden.

Og nå kommer jeg til et punkt i denne språkdebatten som jeg skulle ønske fikk mer plass. For det virker på meg som om det er en opplest og vedtatt sannhet at innvandrerforeldre bør kunne lære seg språket over natta, og dermed kunne være en språklig ressurs for barna sine allerede fra dag én. Noen kommenterte her inne på bloggen en gang at hun hadde lest om en eller annen, husker ikke detaljene, som hadde lært seg norsk på tre måneder. Ja, joda, det hadde jo vært fantastisk dersom det hadde vært tilfellet, tenker jo jeg, men denne historien hører selvsagt med til et ekstremt mindretall. Jeg og trodde jo at fransklæringen min skulle gå så lett så, før jeg visste hva jeg snakket om og før jeg hadde funnet ut at det språkøret jeg hadde den gangen jeg gikk på gymnaset for hundre år siden, hadde falt av for lenge siden. Det hjalp heller på ikke på overskuddet at jeg ble mor kort tid etter at jeg hadde begynt å lære språket.

Saken er vel heller at når det kommer til språklæring, er vi også her alle forskjellige med hvert vårt utgangspunkt, kjedelig nok. Det nytter ikke å plassere oss alle i den samme båsen, her heller, selv om mange gjør det likevel. Jeg velger å tro at de fleste av oss har rent mel i posen når det kommer til å ville gjøre vårt beste for å lære språket i vårt nye land. Men det er en viss fare for at det tar tid, mer for noen enn for andre. Og dessuten tror jeg, at vi alle vil det beste for barna våre. Akkurat som de som er født og oppvokst og har røttene sine godt plantet der de bor.

 

Har kontantstøtte skylden for manglende yrkesdeltakelse av innvandrerkvinner?

Jeg har nettopp sett opptak av debatt med blant andre Mammadame bloggeren Karianne Gamkinn fra NRK nyhetene i gå kveld. Hun er i disse dager aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma», som jeg gleder meg til å skaffe så snart jeg har kommet gjennom litt av bokhaugen fra forrige Norgestur. Her kan du lese hva Tanum skriver om utgivelsen:

«Karianne Gamkinn, kjent fra bloggen mammadamen.com, forteller i denne boka om hverdagslivet med mann og to små barn. Som markedsfører med en jobb med høyt tempo hver dag merket Gamkinn plutselig tidsklemma på kroppen. Hun satt på jobbmøter med melkespreng i brystene og lengtet etter sønnen som hadde begynt i barnehagen. Det endte med at hun sa opp jobben og startet eget firma, slik at hun selv kan styre tiden. Hva er det egentlig som skjer med kvinner når de blir mammaer? Hvordan er det å være mamma i dag? Hva er det viktigste, er det kaffekoppen med kollegaen eller de små barnehendene rundt halsen din? Her får du ærlige og tankevekkende historier om jobbliv og hverdagsliv, generasjonsforskjeller, syke barn og sure sjefer, det å konstant ha dårlig samvittighet for noe eller noen, og å føle seg om en udugelig mor. Alle snakker om at man må nyte småbarnstiden, men hvordan gjør man det? Her får du ærlige og usminkede historier fra dagens familieliv, en mammas tanker og erfaringer og om viktigheten av å leve her og nå.»

Og dersom du er interessert i å lese om familielivets utfordringer: Løp og kjøp! Jeg har fulgt bloggen til Karianne Gamkinn lenge, og kan se for meg at hun har mange interessante tanker rundt dette.

Når det gjelder debatten på TV i går kveld, var det spesielt ett punkt jeg hengte meg opp i, og det handlet – ikke overraskende kanskje – om innvandrerkvinner og deres såkalt manglende integrering på grunn av kontantstøtten. Denne bloggposten skal ikke handle om hverken for eller motargumenter når det gjelder kontantstøtten, men den skal handle om i hvor stor grad den hemmer integreringen av innvandrerkvinner.

En av debattantene, Mari Teigen, fra institutt for samfunnsforskning, hevder nemlig at kontantstøtten reduserer innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Og ergo integrering. Men gjør den egentlig det? Jeg ønsker bevis på at kontantstøtten hemmer integrering av innvandrerkvinner. Ikke anekdotisk. Ikke uttalelser som at: «Altfor mange innvandrerfamilier mottar kontantstøtten, og veldig få innvandrerkvinner er i jobb – ergo hemmer kontantstøtten integrering.» Her kan vi ende opp med en diskusjon om hva som kom først, høna eller egget. Jeg er nemlig opptatt av om innvandrerkvinnen ville fått jobb i det hele tatt, selv om ikke kontantstøtten hadde vært der.

Etter min mening legger den type argumentasjon et slør over de virkelige utfordringene med hensyn til integrering, nemlig at det ikke er en enveisprosess. Integrering av for eksempel innvandrerkvinner krever at arbeidsgivere gir disse kvinnene jobb. Og når da forskning viser at dersom du har et utenlandsklingende navn, reduseres sjansene dine til å bli innkalt til intervju med 25 prosent, får vi raskt øye på en del av problematikken. Vi kan for eksempel lese følgende på nrk.no:

«Er det vanskeligere for jobbsøkere med utenlandsk navn å komme inn i arbeidslivet enn for søkere med norske navn? Selv når kvalifikasjonene er identiske?

For å finne ut av dette har forskere fra Fafo og Institutt for samfunnsforskning sendt ut 1800 fiktive jobbsøknader til «ekte» stillingsutlysninger.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn, heter det i rapporten.»

Vi kan dessuten lese i en kronikk i Aftenposten skrevet av en gruppe innvandrerkvinner at:

«Mediene fremstiller innvandrerkvinner som stakkarslige, analfabeter, undertrykkede og dårlig integrert.»

Videre skriver de:

«SSB definerer innvandrerbefolkning som personer som enten selv har innvandret til Norge eller er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, men norske medier har skapt en helt annet definisjon og bilde av innvandrere. Antropologen Marianne Gullestad sier at ordet «innvandrer» – selv om det eksisterer en offentlig definisjon – i praksis underforstått brukes om mennesker som oppfattes som synlig forskjellige og som tilhører en form for lavklasse eller underklasse. Mørk hud, aksent, rart navn og religiøs tilknytning utenfor den norske kirke er noen sentrale tegn på det å være innvandrer.

I tillegg til denne underforståtte definisjonen har vi innvandrerkvinner fått noen andre kjennetegn via mediene, for eksempel stakkarslig, analfabet, undertrykket og dårlig integrert. Alle disse stigmatiserende mediekonstruerte bildene har vært med på å svartmale oss innvandrerkvinner og skade ryktet vårt blant folk flest. Mange som ikke selv har noen kontakt med innvandrerkvinner kan lett tro på disse stereotypiene, uten å finne sannheten gjennom egen erfaring.»

Selv har det ikke lykkes meg å få noen av de jobbene jeg har søkt på. Nå bor ikke jeg i et land som tilbyr kontantstøtte, men til tross for 500 timer med språkkurs og vel så det, samt praktisering av fransk i hjemmet ettersom det er mannen min sitt morsmål, så fikk jeg gang på gang beskjeden at jeg må beherske språket bedre. Men jeg visste ikke hva mer jeg kunne gjøre for å bli mer flytende i språket enn det å begynne og jobbe på en arbeidsplass med bare fransktalende kollegaer. På et tidspunkt gikk jeg tom for ideer rett og slett. For meg var det en jobb som trengtes for å komme over den siste språklige kneika. Men den sjansen var det ingen som var villige til å gi meg. Og det hører med til situasjonen at jeg søkte på jobber som lå langt under min kompetanse, så jeg var ikke veldig kravstor med hensyn til jobbkriterier. Etter flere år med jobbsøk ga jeg opp, og skapte min egen arbeidsplass. Og dessverre opplever jeg ofte nok kommentarer som « ja, du får vel ikke lov til å jobbe du» på grunn av ektemannens arabiske opprinnelse. I rest my case.

Nei, for meg handler derfor ikke manglende integrering av innvandrerkvinner kun om kontantstøtte og gammeldagse kjønnsrollemønster. Jeg er overbevist om at bildet er mye større og mye mer komplekst enn som så. Eller kanskje ganske enkelt, det kommer an på øyet som ser. Det handler om at det ikke er kult å være gebrokken. Det handler om at det er litt slitsomt å omgåes noen som ikke er så flytende som en selv. Det handler om at det som er annerledes er noe man holder seg unna dersom man kan. Ens egne er en tryggere investering, rett og slett, og krever mindre innsats fra en selv.

Innvandrere: Vi trenger dere!

«Dette er til deg som har valgt å flytte til Norge for å bruke dine kunnskaper, ferdigheter og arbeidskraft her. Vi forstår det dårlig og sier det nærmest aldri, men vi – Norge – trenger deg mer enn du trenger oss. Tusen takk for at du er her! skriver stortingsrepresentant Håkon Haugli (Ap).»

Det er ikke hverdagskost med slik lesning om oss innvandrere. Så jeg anbefaler deg å lese resten her.

Oslo på europatoppen i integrering – igjen

Det skulle man ikke tro dersom man leser de største avisene jevnlig. Første reaksjon på twitter var: «Wow. Det overrasker meg.»

Meg også. Du kan lese mer om det her.

FrP vil teste innvandrerforeldres språkkunnskaper – for meg er det utenkelig å være mamma på fremmedspråk

Jeg husker den gangen sønnen min ble født. Det er snart åtte år siden, og jeg forstod nesten ingenting av det som ble sagt rundt meg. Mennesker i hvitt løp frem og tilbake, og den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at jeg ville ha lystgass. Men ingen forstod hva jeg sa. Så jeg forsøkte meg på miming. Vill i blikket med hendene foran munnen mens jeg pustet overdrevent ut og inn som for å illustrere at jeg dro inn gass, så jeg sikkert ikke ut som den smarteste førstegangsfødende i verden. Selv om de sikkert har sett mye rart, er det likevel ikke sikkert de har overvært en nordkvinnes desperate forsøk på å skaffe seg litt smertelindring. Noe jeg ikke visste da, var at de ikke bruker slikt her til lands. Naturen gikk sin gang, selv om ordene ikke strakk til, og gutten min kom til verden intetanende om mors språklige begrensninger.

Mens jeg gikk gravid, leste jeg ikke som andre førstegangsmødre, om fosterets utviklingsstadier fra minutt til minutt. Nei, min hovedinteresse var barnets språklige utvikling fra dag én. Spesielt flerspråklig utvikling. De bruddstykkene jeg husker fra den lesningen, var at barnets hjerne absorberer flere språk mye lettere enn en voksen hjerne. Jeg var fast bestemt på å snakke norsk med barna mine, og bøkene jeg leste, ga meg ikke annet enn positive innspill på det. Det var faktisk utenkelig å bli mamma på fremmedspråket mitt. Ikke bare hadde jeg ikke nok ordforråd til å være i nærheten av å gjøre meg skikkelig forstått, men hele meg strittet imot ved tanken på å innta morsrollen på gebrokkent vis.

Jeg tok ganske mange tak selv for å lære meg fransk, språkkurs, selvstudium etc, men viktigste skrittet i den retning var nok at mannen og jeg begynte å snakke fransk med hverandre, og ikke engelsk. Det er hans morsmål, så jeg måtte tåle at han hadde et språklig overtak i flere år. Den dag i dag faktisk. Men det er ikke verre enn at jeg slår om til engelsk dersom jeg trenger å snakke i store bokstaver. Med barna fortsatte jeg selvsagt å snakke norsk.

Parallelt med min egen språkutvikling, bekymret jeg meg hele tiden for barnas. Gutten gikk i deltidsbarnehage fra han var rundt ett år, og begynte på belgisk førskolen da han var to og ett halvt. Men han begynte ikke å snakke før han var tre. I det hele tatt. Det eneste ordet han sa frem til da, var ‘bil.’ På to forskjellige språk. Det var omgivelsene som beroliget meg med at det kom til å gå bra, og at jeg ikke måtte stresse. Noe jeg selvfølgelig gjorde likevel. Sånn er det jo å være mor. Men plutselig skjedde det, sånn omtrent over natten. Han snakket! Hele setninger! På fransk. Ikke norsk. Foreløpig. Det skulle vise seg at han kun gjør med slekta mi i Norge de gangene vi er på ferie der. Han har skjønt at mammaen hans forstår fransk, derfor snakker han fransk til meg selv om jeg alltid snakker norsk til ham.

Så ble det jentungen sin tur. Hun ble også født uten lystgass, men av en mor som hadde tre år mer franskkunnskaper enn forrige fødsel og som var fullstendig klar over at lystgass brukes kun til barn når de skal få lagt inn venekanyle. Alle snakket om hvor mye raskere hun kom til å snakke i forhold til storebroren. Ettersom hun er jente, og jenter visstnok er mer verbale enn guttene. Ikke vet jeg. Det var i hvert fall ikke det som skjedde i min heim. Det varte og det rakk, men jentungen sa ikke stort. Hun ble to. Hun ble tre. Og hun ble fire. Ingenting. Jeg har ikke tall på hvor mange diskusjoner jeg hadde med meg selv. Skulle jeg ikke bare snakke fransk til henne? Var det ikke best om jeg sluttet med all norskspråklig propaganda i form av bøker og filmer? Datteren min ble ved å bable på et uforståelig språk som ikke lignet hverken norsk eller fransk. I Belgia trodde de hun snakket norsk, mens nordmenn tenkte det var franske gloser som kom strømmende fra barnemunn. Så veldig, veldig søtt. Jeg lot dem bare tro det, samtidig som jeg innerst inne var veldig, veldig bekymret. Lærere og ellers andre interesserte, beroliget meg med at det kom til å gå så bra så. Heldigvis gjorde det det. Med henne også. Nå, i en alder av fire og et halvt, går alt så meget bedre. Ikke på norskfronten, dessverre. Men jeg er optimist, og satser på at det kommer etter hvert.

Når jeg forteller lærerne til sønnen min at han både forstår og snakker norsk, blir de imponerte. Det er akkurat som han får en ekstra stjerne i margen. Og når gutten fortalte at han skulle til Norge i vinterferien, fikk vi en hyggelig hilsen i meldeboka fra Madamen hans. Hun ønsket oss riktig god tur til landet jeg kommer fra.

Det rører meg. Og jeg kan si mye rart om det å være innvandrer, men når det kommer til barnas flerspråklighet, har jeg kun møtt forståelse og oppmuntring. Det er ingen som har sett skjevt på meg, eller mistenkt meg for å ville hindre barnas fransklæring. De har vel gjerne tenkt at jeg ønsker det beste for barna mine, som de fleste andre foreldre. Innvandrere som innfødte.

I Norge vil FrP språkteste innvandrerforeldre på grunn av manglende språkkunnskaper hos minoritetsbarn. Jeg skrev om VG sin fremstilling av statistikken her, og raskt oppsummert ser det ut til at FrP baserer seg på samme tall som VG. Syv av ti minoritetsbarn har behov for norskopplæring. De, som mange andre, mener at dette er for dårlig. Og det er det jo. Men bare dersom tallene hadde medført riktighet. For som jeg skrev i tidligere bloggpost, så plasseres barn i særskilt norskopplæring som egentlig ikke burde være der fordi skolene trenger pengene de får per elev som har slike behov. Du kan lese mer om dette her og her.

Saken er at vi egentlig ikke vet eksakt hvor mange barn som har problemer, nettopp fordi det jukses med midlene til språkopplæring av fremmedspråklige. Saken er dessuten at nok en gang blir innvandrerforeldre fremstilt som noen udugelige døgenikt som knapt vet det beste for barna. De blir sauset sammen i den samme kasserollen uten noen som helst mulighet til å forsvare sin individuelle historie. For de har også sin historie. Akkurat som jeg har min. Og jeg skal love deg at jeg ikke hadde scoret veldig høyt på en slik språktest på fransk, og jeg lurer på hva FrP egentlig ønsker å oppnå med en slik måling. Det lukter enda mer bortkastede midler.

Språktest heller femåringene, og la de som er sterke nok i norsk begynne i første klasse. De som ikke har godt nok nivå, må vente enda et år. Eller gjør som belgierne, innfør gratis førskole fra 2-3 års alderen. Blant annet. Men først og fremst, skaff reelle tall, slik at vi vet hvor mange som virkelig sliter. For det vet vi faktisk ikke per i dag.

Kjære VG!

Jeg tror ikke på dere lenger. Ikke at det er noen nyhet i seg selv, og heller ikke noe som har skjedd sånn over natten, men jeg synes det er forferdelig synd at dere er en av de avisene som leses mest over det ganske land. Hadde dere bare holdt dere til kjendisstoff, slanketips og siteringer fra ukeblader om kjendismødres behov for å fortelle andre mødre hva de skal gjøre og ikke gjøre, så hadde det vært greit. Men dere holder dere dessverre for gode til bare å feilsitere mennesker som selv har valgt et liv hvor de må regne med litt offentlig uthengning i ny og ne, selv om det ikke skulle vise seg å ha et snev av sannhet i seg.

Ja, nei, dessverre så skriver dere blant annet om innvandrere også. En gruppe som ikke er bortskjemte på positiv omtale i mediene. VG intet unntak. De som følger denne bloggen vet jo at jeg er i overkant positiv til denne gruppen mennesker, og det er mulig jeg kan beskyldes for ikke å se skogen for bare de fineste trærne. Men ettersom jeg faktisk befinner innvandrerens sko og vet litt om hva jeg snakker om, føler jeg sterkt for å balansere den vinklingen som gjerne presenteres tabloidenes enfoldige verden.

Så til denne saken.

8. februar 2013 skrev dere om minoritetsbarn og særskilt norskopplæring. Regjeringen har brukt 400 millioner kroner på tilbud om gratis barnehage som skulle forbedre norskkunnskaper hos minoritetsbarn. Dette tilbudet skal evalueres til neste år, men det er klart at språksatsningen har mislykkes. Og hvorfor er det klart at språksatsningen har mislyktes? Jo, fordi syv av ti minoritetsbarn har behov for særskilt norskopplæring i skolen.

Er dette virkelig sant?

Det er nemlig ikke første gang vi får akkurat disse tallene presentert. Det er ikke første gang vi hoderystende setter morgenkaffen i halsen over håpløse innvandrerforeldre som er så til de grader udugelige at de ikke skjønner sine barns beste. De snakker bevisst sitt eget språk i heimen og blokkerer således bevisst avkommets fremtidige tilegnelse av det språket som snakkes i alle fora rundt dem utenfor husets fire vegger. At det går an liksom, og å tenke at barna trenger et par måneder på å lære seg norsk før de begynner på skolen.

Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror ikke på at foreldrene til syv av disse minoritetsbarna har en slik tankegang med hensyn til barnas språkutvikling. Og jeg tror heller ikke at disse tallene medfører riktighet.

Hvorfor tror jeg ikke på det? Fordi jeg har skrevet om dette før. Her.

«En ny undersøkelse viser at rektorene i Norge plasserer elever i særskilt norskopplæring selv om de har norsk som morsmål. Dette medfører både til stigmatisering og sykeliggjøring av minoritetselever samt til at nyankomne innvandrerbarn med et annet morsmål enn norsk ikke får nok undervisningstimer.»

Du kan dessuten lese en grundiger utredning om saken i Norges flerkulturelle avis, Blend, her. Det kan jeg anbefale dersom du, som jeg, skulle ønsket at VG hadde gått tallene grundigere etter i sømmene. Et raskt google søk hadde vært nok. Og det burde ikke være for mye forlangt av en av Norges største aviser.

Første utkast

ktliterary.com

I går kom jeg i mål, og det er 85 713 ord siden jeg begynte. Første utkast av romanen er ferdig. Det er en ubeskrivelig følelse. Glad, lettet og litt tom, sitter jeg her en onsdagsmorgen med tekoppen og tenker at jeg egentlig trenger noe sterkere. Som for eksempel kaffe.

Historien, som jeg jo har nevnt litt tidligere, handler om ei som har forlatt røttene sine (skjønner ikke hvem det kan være forresten) og som gjennomgår de ulike stadiene av kultursjokk. Hun blir veiledet underveis av en noe mystisk ekspert som lar henne oppleve de mest utrolige situasjoner for å forstå hvor til de grader stagnert hun er. Så langt ser det ut til at det blir happy ending med brask og bram, så vil tiden vise om det er slik det blir til slutt.

Når jeg nå blar gjennom side for side og tenker tilbake på for ett år siden da jeg møtte opp på redaktørhjørnet til Cappelen Dam med omtrent 1/3 av manuset, forstår jeg veldig godt at det ble refusert. Og jeg er glad for det. Jeg har foretatt en del endringer siden den gang, som jeg synes gjør historien bedre og gir den mer flyt. Men, boka er på langt nær ferdig. Jeg innbilte meg jo i starten, sånn for omtrent to år siden, at dette skulle gå fortere. Men jeg visste jo ingenting om det å skrive bok. Ikke at jeg vet så veldig mye mer per i dag, men det jeg vet er at den ikke blir til over natta. Jeg har hatt lengre perioder hvor jeg ikke har skrevet i det hele tatt, og dessuten redigert underveis hvor hele kapitler har gått rett i søppelkassen.

Jeg har en følelse av at den beste og verste jobben ligger foran meg nå. Først og fremst skal romanen få ferie. Vi reiser til gamlelandet i vinterferien for å få påfyll som skal vare helt til sommeren. Deretter skal det redigereres, redigeres, og atter redigeres. Akkurat nå må jeg innrømme at jeg synes hele boka stinker av dårlig kvalitet. Jeg er for å være ærlig, drittlei historien og ser ikke helt hvor i all verden jeg skal finne ny inspirasjon til å forbedre noe som helst. Den delen av boka jeg er mest fornøyd med, er nok den første halvdelen. Det går bare nedover etter den biten. Men jeg vet jeg trenger et par uker ferie nå, hvor jeg ikke jobber med noe av det.

I midten av mars sender jeg av gårde manuset til ei venninne som vet litt hva hun driver med. Det er ikke første gang hun leser, men det blir første gang med ferdig produkt. Jeg gleder meg ikke, men vet det må til. Resultatet fra første gangen hun leste for godt over ett år siden, var masse nye og gode ideer. Så ja, jeg vet det må til. Men nå sitter jeg bare her, og nyter litt den følelsen av at en milepæl er nådd.

Hatten av for årets læringshelt!

Foto: Werner Juvik

Dersom jeg bare hadde lest VG, Dagbladet eller Aftenposten (noe jeg uansett svært sjelden gjør), så hadde denne fine nyheten om årets læringshelt gått meg hus forbi. Nå kan jeg ikke akurat skryte på meg at jeg er fast leser av Fagbladet.no heller da, det er for øvrig av helt andre grunner, men jeg følger Minotenk (Minoritetspolitisk tenketank) på facebook og de publiserte følgende sak på sin vegg i dag:

«Som liten gutt hjemme i landsbyen i fjellene i Afghanistan, hørte han en historie om et land langt borte. Et land der det var mørkt det ene halve året og lyst det andre halve året. Fantes det i virkeligheten, og gikk det an å leve der?

Mange år senere, da han satt på asylmottaket i Narvik midt på vinteren, tenkte han: Nå har jeg kommet dit. Nå har jeg kommet til landet der det er mørkt halve året.

Historien om Hashem Jafari er historien om en lang reise og en kamp for retten til å velge sitt liv. Da 29-åringen fra Afghanistan mottok prisen Årets læringshelt i Oslo i oktober, fikk han bekreftelsen på at han har klart det.

Prisen deles ut av Voksenopplæringsforbun­det i Oslo, og juryen mener årets vinner er et «godt eksempel på at man gjennom læring, steg for steg, kan oppnå store positive endrin­ger i sin livssituasjon, og at det gjelder å stå på og ikke gi opp».»

Han kom til Norge som tyveåring, og kunne hverken skrive eller lese. Nå, ni år senere, mottar han altså denne prisen som ble uttdelt i oktober i fjor.

Jeg har googlet de tre avisene jeg nevnte innledningsvis, men de har ikke nevnt saken med et eneste ord. Men dersom du har lyst til å lese mer om ham og du, som meg, ikke interesserer deg nevneverdig for vestkantskjendisfruers meninger om sitt eget privatliv, så kan du trykke her.

God helg!