Kategoriarkiv: kultursjokk

Tretten ting (sånn omtrent, sikkert mange flere) innvandrere gjør feil

easelly_visual2

Ikke alle innvandrere, da, regner jeg med. Man bør vel helst ikke skjære alle over én og samme lusekam, eller? Men det slo meg da jeg jeg leste psykoterapeut og klinisk sosialarbeider Amy Morins liste over hva mentalt sterke mennesker unngår å gjøre her, at dette kunne vi innvandrere helt sikkert lære noe av. Alle mennesker, egentlig, når jeg tenker meg om, får vel noe ut av denne listen. Og så er det jo sånn, eureka, at vi innvadrere også er mennesker.

De innvanderne som overhodet ikke kjenner seg igjen og kanskje til og med måtte føle seg krenket av at jeg putter dem i samme suppekasserolle som meg selv og noen andre stakkarer, vel, de får han meg unnskyldt, det er bare så deilig å snakke generelt om noe som til syvende og sist kanskje skulle vise seg å være bare mitt problem. Eller var. For etter ti år som innvandrer på belgisk jord (jepp, hurra, det er jubileumsår!), så kan jeg konstatere at det begynner å bli lenge siden jeg jevnlig begikk disse tretten feilene. Men jeg ser også, at integrering vanskelig kan gjøres uten å begå disse feilene, og flere til, gang på gang. Og de må kanskje begås, okke som, for hvem hadde vel trodd at integrering var lett? (Hehehe, joda, jeg, blant annet.)

Innvandere er vel ikke i utgangspunktet mentalt skjøre mennesker, som med alle andre menneskegrupper, finnes det store indviduelle forskjeller hvor alle har sitt eget, spesielle utgangspunkt. Det vi har til felles, er at vi, omtrent over natten, ikke kan være oss selv slik som er vant til der vi kommer fra.

Utfordringer det til tider kan være vanskelig å sette ord på, til og med på sitt eget morsmål, står klar, på rekke og rad, til å blåse over ende det lille korthuset av nykulturell selvtillit en møysommelig bygger opp. Igjen og igjen. Dag etter dag. Flere ganger om dagen.

Kom til poenget da! hisser selveste Herr Jante inn i øret på meg på sitt gollumske vis. Han har selvsagt rett. Men det er fort gjort å forville seg inn i selvmedlithetens klebrige spindelvev, og bli der til virkeligheten innhenter en, titusen (millioner) ord senere. Så hva er det egentlig vi kaster bort den dyrebare tiden vår på, i stedet for å lære språket, få oss en jobb og skli umerkelig inn i massen? Hva er det vi (jeg) gjør (gjorde), som menalt sterke mennesker ikke nedverdiger seg til å bruke tiden på?

1. Å synes synd på seg selv.
Mentalt sterke mennesker klager ikke stadig over sine omstendigheter eller hvordan andre oppfører seg. De har lært å ta ansvar for sine egne handlinger, og de aksepterer at livet ikke alltid er rettferdig. De er i stand til å komme ut av vanskelige situasjoner med selvinnsikt og takknemlighet for erfaringene.

(Innvandrerkommentar: Om det fantes en Oscar for beste offerrolle, så, vel, jada, da hadde nok innvandrere (jeg) vunnet den med glans!)

2 . Å gi fra seg sin egen kraft og styrke.
Mentalt sterke mennesker lar ikke andre få dem til å føle seg mindreverdige. De sutrer ikke over at andre behandler dem dårlig. De vet at deres kraft ligger i egen respons, og evne til å reagere på en adekvat og god måte.

(Innvandrerkommentar: Det skal godt gjøres å ikke føle seg mindreverdig når du, etter å ha vært vant til å utrykke deg som en voksen person hele ditt voksne liv, plutselig kun har vokabular på lik linje med en femåring. Og dersom du tror at innfødte, voksne mennesker, behandler voksne mennesker som utrykker som femåringer, på en raus og god måte, må du rett og slett tro om igjen. Den kraften som ligger i de mentalt sterke menneskenes respons, samt evnen til å reagere på en adekvat og god måte, ligger for en innvandrer flere år og flere språkkurs frem i tid. Men slapp av, hevnen er omsider søt, selv om den ikke er umiddelbar. En vakker dag kan det til og med tenkes det blir utgitt en bok …)

3. Å unngå endringer og forandringer.
Mentalt sterke mennesker omfavner forandring og ønsker utfordringer velkommen. De er ikke redd for det ukjente, men heller for å bli for selvtilfreds og stillestående. De forstår at forandring er nødvendig, og stoler på sin egen evne til tilpasning.

(Innvandrerkommentar: Det kommer til et punkt hvor du blir allergisk mot endringer og forandringer. Allergien behandles best med litt sånn være snill mot deg selv medisin: Komedie på tv, god bok, friske blomster på stuebordet, en skypesamtale med de der hjemme, spa behandling, tur til hjemlandet i ny og ne (men ikke for ofte), etc. alt ettersom hva du liker best å gjøre når du har en dårlig dag.)

4. Å kaste bort energi på ting de ikke kan kontrollere.
Mentalt sterke mennesker klager ikke (mye) over været, trafikken, forsinkelser eller andre mennesker. De anerkjenner at slike ting som regel er utenfor deres kontroll. Når noen negativt skjer, aksepterer de at bare kan kontrollere sine egne reaksjoner og holdninger til det som skjer.

(Innvandrerkommentar: Klage?! Moi?! Ja, det kommer, for de fleste innvandreres del, til et punkt hvor den første begeistrede tiden i ens nye land går over. Honeymoon fasen av kultursjokket er definitivt ferdig, og enhver overdreven entusiasme for ny kultur og fremmedspråk faller ned fra månen med et brak. Alt blir galt. Alt blir feil. Alt er dumt. Her. Mens der hjemme, åh … Vi, som i utgangspunktet var rimelig fornøyde med å reise av gårde, blir profesjonelle rosemalere av hjemlandets gjøren og laden. Alt de driver med der hjemme, er perfekt. Men, dette, som alt annet, går til slutt over. For mitt vedkommende, har det blitt sånn at jeg faktisk har begynt å savne Belgia når jeg er i Norge!)

5. Stadige bekymringer for om de tilfredsstiller alle andre.
Mentalt sterke mennesker forstår at de ikke kan gjøre alle til lags hele tiden. De er ikke redd for å si nei eller protestere når det er nødvendig. De streber mot å være greie og rettferdige, men er i stand til å takle situasjonen dersom de må ta upopulære avgjørelser som ikke faller i smak hos alle.

(Innvandrerkommentar: Vi innvandrere gjør sjelden noen til lags mens det verste kultursjokket står på. Og ja, tror det eller ei, det bekymrer oss faktisk. Det tror jeg det blir vanskelig å slutte med.)

6. Frykt for kalkulert risiko.
En mentalt sterk person er villig til å ta kalkulert risiko. Kalkulert risiko er ikke det samme som å kaste seg inn i tåpelige risikosituasjoner. Men en mentalt sterk person vil være i stand til å vurdere både risiko og fordeler, før de tar en veloverveid beslutning.

(Innvandrerkommentar: En kalkulert risiko for oss, ville kanskje være å våge å presse oss på de innfødte. Tvinge dem til å snakke med oss, selv om ingen av partene forstår noe som helst. Eller bruke utradisjonelle metoder (bestikkelser?) for å skaffe oss den jobben ingen vil gi oss fordi vi ikke kan språket godt nok, det språket vi kanskje mye raskere ville behersket dersom vi kanskje fikk den jobben. Jeg vet ikke.)

7. Å dvele ved fortiden.
Det ligger styrke i å akseptere fortiden for det den var, og i å anerkjenne det man har lært av tidligere erfaringer – men en mentalt sterk person vil unngå å bruke energi på tidligere skuffelser eller fantasier om at «alt var bedre før». De investerer heller mesteparten av energien sin i å skape en bedre nåtid og fremtid.

(Innvandrerkommentar: Haha! Dette er det nok vanskelig å kurere mens det står på som verst, og er kanskje en av verstingene. Forhåpentligvis går det over. Jeg, for mitt vedkommende, dveler ikke lenger. Jeg følger ikke lenger med på vinter OL engang …!)

8 . Å gjøre de samme feilene om og om igjen
Vi vet hva definisjonen på galskap er, ikke sant? Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet og bedre resultat… En mentalt sterk person tar ansvar for tidligere handlinger, og er villig til å lære av sine feil. Forskning viser at evnen til å være selvreflekterende på en produktiv måte er en av de største styrkene til mennesker som har lykkes.

(Innvandrerkommentar: Skal du lære deg fremmedspråk, må du forberede deg på å gjøre de samme feilene. Gang. På. Gang.)

9. Å misunne andres suksess.
Det krever karakter å føle ekte glede og begeistring for andres suksess! Mentalt sterke mennesker har dette. De blir ikke sjalu, ergerlig eller smålig når andre lykkes. I stedet lar de seg motivere til å arbeide for å øke sine egne sjanser, uten å ta snarveier.

(Innvandrerkommentar: Jeg husker en gang jeg, helt i begynnelsen, traff en svenske, som, naturlig nok, snakket svensk til meg. Så kom det en belgier å lurte på noe, hvorpå svensken slo om til f-l-y-t-e-n-d-e fransk. Da ble jeg veldig misunnelig. De gangene jeg hørte Eva Joly snakke fransk f-l-y-t-e-n-d-e, følte jeg ingen ekte glede på hennes vegne, jeg ble både sjalu og ergerlig over at det ikke var fra min trutmunn dette fandens språk trillet ut fra. Men, det motiverte meg også til å fortsette puggingen. Et voilà!)

10. Å gi opp etter å ha mislyktes.
Ethvert nederlag er en mulighet til å bli bedre. Mentalt sterke mennesker er villig til å mislykkes igjen og igjen, om nødvendig, så lenge erfaringen med alle «feil» kan hjelpe dem å komme nærmere sine mål.

(Innvandrerkommentar: Det skal vel godt gjøres å ikke bli lei av de daglige «faux pas» som man er programforpliktet til å begå over lang tid. Men, om det kanskje ikke akkurat er frivillig, så mislykkes vi igjen og igjen uansett. Helt til den dagen det blir mindre av det. Eller til vi har gitt opp, og reist hjem med halen mellom beina …)

11. Å frykte å være alene.
Mentalt sterke mennesker liker og verdsetter tiden de tilbringer alene. De bruker denne tiden til å reflektere, planlegge, og å være produktiv. Viktigst av alt – de er ikke avhengige av andre for å demme opp deres lykke og stemninger. De kan trives godt i andres selskap, men de har også evnen til å være lykkelig når de er alene.

(Innvandrerkommentar: Vi frykter vel ikke akkurat det å være alene, kanskje tvert imot. Det kan tenkes at vi verdsetter denne tiden alene så altfor godt, slik at vi «mingler» med lokalbefolkningen i mindre grad enn vi nok helt sikkert burde. Men det går seg til.)

12. Å føle at verden skylder dem noe.
Mentalt sterke mennesker møter verden med en positiv innstilling og skjønner at egen innsats i stor grad er avgjørende for hvorvidt de lykkes eller ikke.

(Innvandrerkommentar: Positiv innstilling er vanskelig når du gang til gang blir latterliggjort når du snakker/skriver det nye språket ditt feil, eller når du mottar det ene avslaget etter det andre på jobbsøknadene dine. Egen innsats er viktig, ja, men, vi kan ikke lære fremmedspråk eller få en jobb helt alene. Hint, hint.)

13. Å forvente umiddelbare resultater.
De bruker energi og tid i oppmålte doser, og feirer hver milepæl og tilvekst av suksess på veien. De har «staying power». Og de forstår at reelle endringer tar tid.

(Innvandrerkommentar: Jeg må innrømme at jeg ofte drømte om å bli flytende i fransk over natta, og at jeg ble ganske skuffet da det viste seg å skulle ta lenger tid enn forventet. Mye lenger tid. Hadde vært fint om de innfødte forsto at reelle endringer faktisk tar tid!)

Men fortvil ikke, kjære innvandrer, om du befinner deg i den fasen hvor du sliter med det meste av dette omtrent daglig. Det finnes faktisk håp i hengende snøre. Just hang in there! så skal du se det går bra til slutt.

Raushet ønskes

cofrade.fr

cofrade.fr

Jeg har med et halvt øye fått med meg brøkdelen av raushetsdebatten som foregår i gamlelandet for tiden. Jeg forsøkte å lese et par artikler om temaet, uten å føle at jeg ble noe klokere, men ble vel snarere litt: Que? Det er jo sånn, at når en lever i utlendighet, får en gjerne med seg bare bruddstykker av det som foregår. Noe kan meddeles med 140 tegn på twitter og merkes med #dax18, og så mangler man selve programmet på TV-skjermen, slik at meningen i innholdet stort sett bare blir halv. Og så leser man et innlegg i en avis som noen anbefaler på Facebook, etterfulgt av et par bloggposter, for så å føle seg fortsatt like uklok.

Det lille jeg altså har fått med meg av raushetsdebatten, forsøkte jeg å forklare til ei venninne her nede. På fransk, ja. Ikke vet jeg hva som brakte meg dit, for ikke hadde jeg google oversatt ordet på forhånd, og brukte det franske ordet for generøs, men jeg hadde vel heller ikke fått med meg essensen i hva debatten består i der hjemme. Jeg forsøkte å forklare henne at ikke all raushet er ekte, at noen har baktanker, eller noe sånt, og rakk å rote meg inni en liten floke før jeg til slutt ble sittende igjen med en sånn keiserens nye klær følelse, ingen skjønner egentlig hva debatten dreier seg om, men alle uttaler seg, og snart kommer kanskje noen, et barn kanskje, og sier noe sånt som, dette handler om ingenting. Venninnen min trakk på skuldrene, og sa vel noe sånt som: Oui, oui, les gens (Ja, ja, mennesker, altså), og med et unisont sukk, var den diskusjonen over. Og jeg, vel, jeg skjønner den fortsatt ikke. Men jeg har likevel noen tanker om hvor rausheten virkelig trengs.

For hva med litt raushet når det kommer til oss innvandrere? Da mener jeg ikke i form av penger, at statskassa skal åpnes og oljen helles utover ghettoene, nei, men at kvinnen og mannen i gata kan tenke litt mer som så at innvandrere flest, gjør da så godt de kan. Akkurat som folk flest. Det vil alltid være noen som ikke får det til, faller utenfor eller utnytter. Som i alle grupper mennesker. Det er jeg overbevist om, selv om jeg gjerne innrømmer at jeg nok er både fargeblind og inhabil.

Det jeg mener med raushet, er å la tvilen komme oss til gode, selv om vi for eksempel snakker gebrokkent eller gjør ting annerledes. La oss fullføre våre egne setninger, selv om det kanskje tar litt ekstra tid. Forsøk å ikke dra på smilebåndet om vi sier ‘den huset’, og ikke ‘det huset’. Vær litt interessert i hvor vi kommer fra, og ikke begrens det til å handle om hvor vi egentlig kommer fra, men la oss også fortelle litt mer enn bare nasjonaliteten vår. For vi er så mye mer enn det.

En gang var vi en person som snakket flytende, som forsto hva som sto på alle papirer med liten skrift og som kunne si nøyaktig det vi tenkte og følte til enhver tid. Ha forståelse for at vi gjerne befinner oss i en prosess hvor vi mister oss selv litt på veien, og at det kan ta tid til vi finner tilbake til oss selv igjen. Og at i mellomtiden, blir vi ekstra usikre, rare, klossete med manglende evne til å forsvare oss selv med ord. Kanskje blir vi aggressive, trassige, eller uhøflige. La ikke det gå utover alle de andre som tilhører vår kategori. Avfei det med at vedkommende har en dårlig dag, punktum. Gi oss en jobb, da vil vi lære språket raskere. Snakk med oss, da kan det til og med gå enda fortere. Bli venn med oss, så skal jeg love dobbel akselerasjon. Prøv dette, så skal du se at vi vokser et par centimeter.

Og, ikke minst, at integreringen får fart på seg.

Fem råd til deg som flytter (fra deg selv)

comicvine.com

comicvine.com

Jeg stusset litt over hvordan jeg skulle formulere denne overskriften, ettersom bloggposten egentlig handler om å flytte til utlandet. Men så tenkte jeg at disse rådene egentlig kunne benyttes av alle som skal flytte til et nytt sted, om det så er fra Norge til Kina, eller fra Tromsø til Risør, for til syvende og sist dreier det seg om å miste seg selv litt på veien. Jeg har flere ganger skrevet om kultursjokk på bloggen, og kultursjokk handler om nettopp dette: Å miste seg selv. Eller som det heter på fagspråket, miste sin egen identitet. For det verste med kultursjokket, er at du mister din egen identitet: Du blir ikke forstått som du er vant til, og du forstår heller ikke omgivelsene som du er vant til, subtile sosiale koder gir ingen mening og selv blir du sett rart på når du bruker de kodene du har lært der du kommer fra. Kort sagt, du blir som et barn igjen, du må se verden med nye øyne og starte på scratch, som det heter på godt norsk, for til slutt å finne tilbake til deg selv igjen med en ny identitet som er tilpasset nytt land. Og ja, du kan bli rimelig kultursjokkert om du bare flytter fra en by til en annen innenfor de samme landegrensene.

Da jeg ble angrepet av denne tilstanden, var jeg ikke klar over det. Jeg hadde ikke flyttet langt, bare et par timers flytur fra gamlelandet, og så vel egentlig for meg at så snart jeg hadde lært språket, ville alt gå som smurt. Jeg så ikke for meg at tiden i mellom skulle kunne sammenlignes med å være i ny jobb hver eneste dag, over flere år. Men, jeg skal ikke kjede dere mer med dette. Boka jeg skriver, kommer til å si sitt, og mer til, om akkurat den saken.

På en blogg som skrives av et canadisk ektepar som har bodd i Belgia nesten like lenge som meg, leste jeg nylig en post som jeg skulle ønske jeg hadde lest før jeg flyttet til dette landet. Bloggen deres er rettet mot mennesker som kommer for å oppholde seg her, over en kortere eller lengre periode. Her finner de råd om det meste som en sikkert kan ha behov for når en lander. Akkurat denne posten handlet om fem ting du kan gjøre for at overgangen fra den du var til den du skal bli, blir litt lettere. Det kan ved et første øyekast virke som ganske latterlig opplagte ting, men tro meg, når du først befinner deg midt oppi det, fins det ingen logikk lenger. Og ikke mye latter.

Det første du kan gjøre for å finne deg selv litt raskere, er å gjøre noe du virkelig liker. Ja ha vel, tenker du kanskje, det gjør vel alle? Men det er dessverre ikke så enkelt. Når du er ferdig med den fantastiske bryllupsreisefasen, som er første fase av kultursjokket, og har landet i eksempelvis språkløshet og ensomhet med et brak, så er det fort gjort å glemme hva du faktisk liker. Man kan fort bli sittende og synes synd på seg selv mens man strever med å lære språk og ellers tilpasse seg fremmede kutymer, og ikke minst, prøve og bli kjent med de innfødte som kanskje foretrekker andre fritidsaktiviteter enn å høre på at du teller til hundre på språket deres eller bøye uregelmessige verb, fordi det er omtrent det eneste du har lært. Jeg glemte meg helt en periode. Aktiviteter jeg hadde likt å holde på med før, som å være i naturen, lese, gjøre yoga, gå i teater, og svømme, skulle det ta lang tid før jeg begynte med igjen. Og før den tid, slo jeg det bare vekk med begrunnelsen om at jeg ikke kunne språket. Nå tenker jeg at jeg selvfølgelig kunne ha gjort dem alle sammen, uten språk, hadde jeg turt. Ikke spør meg hva jeg var redd for, men jeg hadde mange gode argumenter den gangen.

Og redsel, er neste punkt. Gjør ting du er redd for. Haha, ler du sikkert nå, dette er jo rene selvhjelpsboka. Vel, meningen er nå å gi råd slik at man kan hjelpe seg selv, for dette fins det dessverre ingen medisiner mot. Og om du aldri har prøvd integrering på ordentlig, så må du faktisk bare innse at om den dagen skulle komme, vil latteren komme til å sitte fast i halsen i noen år. Fordi, når du ikke behersker språket, engelsk teller ikke for nordmenn, for det kan vi, så er det mye som blir skummelt. Du er redd for å rote deg bort, og ikke finne tilbake fordi du ikke forstår hva forbipasserende sier, og du er redd for at de som eventuelt tilbyr seg å vise deg veien, skal utnytte deg og ta deg med til en farlig bakgate hvor de robber deg for verdisaker. Det er nemlig ikke måte på hvor paranoid man skal måtte bli, mens man lærer språk. Den dagen jeg kvinnet meg opp og meldte meg inn i turgruppe, som jeg aldri hadde trengt å gjøre i gamlelandet, var jeg livredd for ikke å kunne få med meg det som skjedde rundt meg, henge med i samtaler, forstå humor etc. Men det var det som skulle til. Fra den dagen skjedde det noe med meg, en slags stille revolusjon, og plutselig var jeg i gang igjen med både svømming og yoga.

Mens du gjør både ting du liker og ting du er redd for, er det viktig å kultivere din indre fred. Jeg vet ikke helt om det heter akkurat det på norsk, for jeg har dessverre blitt ganske språkskadet etter alle disse årene i utlendighet! Integrering er svært stressende, og det sier seg selv at en ny jobb situasjon over lengre tid ikke akkurat er med på å redusere stresshormonene. Det er slitsomt å befinne seg i en tilnærmet konstant tilstand av «fight or flight», og det er derfor lurt å lære seg og puste dypt i hverdagen. Det kan bidra til å redusere både paranoia og ellers redsel for alt man ikke vet hva er, og gjøre at en ikke så raskt tenker det verste om både de innfødte og ens nye land. En annen side av saken er, at i både andre og tredje fase av kultursjokket, kan man slite med en del vanskelige følelser, og deriblant sinne. I første omgang er du gjerne sint på deg selv for alt du ikke forstår og ikke får til sånn som du er vant til, og i andre omgang kan du bli rasende på både de innfødte og ditt nye land for den minste ting. Om dere visste hvor mye stygt vi tenker om dere i akkurat denne fasen, ville dere i hvert fall insistert på at vi hadde oss tilbake til der vi kommer fra. Men ikke ta det personlig. Dette er helt naturlige følelsesreaksjoner som vi må gjennom i større eller mindre grad, før vi kan anse oss som velintegrert. Noen av oss stagnerer her og blir en pest og plage for alle rundt oss, og oppfører oss som en mini-Hulk til de som måtte være så dumme å påpeke det. For å unngå evig misere, så kan det å lære seg og ikke ta ting personlig, være en god ide. Samt regelmessige / konstante avslapningsøvelser.

Og mens du puster dyp yogapust idet du gebrokkent praktiserer ditt nye språk foran en utålmodig innfødt som avslutter hver eneste setning for deg der du febrilsk leter etter ord, ikke glem å verdsette forskjellene mellom det du har kommet fra og det du har kommet til. Det kan være vanskelig å la være og hele tiden fortelle alle rundt deg hvor fantastisk det landet du kommer fra, er. De fleste lurer nok på hvorfor i all verden du forlot dette saliggjørende landet ditt, der du babler av gårde om den ene fordelen etter den andre, og ellers bare kritiserer ditt nåværende land. Jeg hadde bodd i her en del år allerede og var ferdig med denne fasen og vel så det, da jeg ble kjent med en dame som var midt oppi det. Alt var ille, fra været til køen i butikken. Jeg forsøkte å ymte frempå om at de sikkert hadde dårlig vær og butikkøer der hun kom fra, men det viste seg at alt uansett var mye verre her. Jeg ble lei, og det var ikke henne jeg ringte når jeg ville gjøre noe hyggelig med venninner. Det kan kanskje være lurt å skrive dagbok i denne perioden. Skrive ned med hard penn hvor superteite alt og alle er, og kanskje investere i en boksepute for de dagene alt er ekstra irriterende. En dag forsvinner disse irritasjonene og idylliseringen av gamlelandet, og du ser ditt nye land med nye øyne, og da kan det være lurt at det ikke har gått utover så altfor mange potensielle vennskap.

Siste punkt, men kanskje aller viktigst, er å le. Masse. Le av deg selv, av de innfødte, av ting du ikke tør, av det du irriterer deg over, av forskjellene. Språkmisforståelser er kanskje ikke festlige mens du står midt oppi dem, men etterpå kan de bli til morsomme historier du kan dele med dem der hjemme. Eller eventuelt skrive om på blogg. Jeg begynte på min blogg litt for sent til at den kunne være til noen hjelp mens jeg sto midt oppi den verste fasen, men den har helt klart vært en god terapi for meg i ettertid, og jeg har bearbeidet mange vanskelige opplevelser ved å skrive om dem her, selv om det er en stund siden de skjedde.

Jeg vil også legge til ett ekstra punkt, som favner om de fleste punktene her: Vær snill med deg selv. Hver dag. Ikke kritiserer deg selv for at fremgangen går for tregt og at du ikke kan kommunisere over natta på ditt fremmede språk, for eksempel. Jeg tror de fleste av oss har en tendens til å være for strenge med oss selv, og forventer mirakler når det vi burde gjøre, er å gi oss selv tid til å lære, tilpasse oss og absorbere alt som er nytt.

Denne smørbrødlista vil nok ikke være aktuell for alle, det er veldig individuelt hvordan kutursjokk oppleves. Som med alt annet i livet. Mange tar integreringen på strak arm, mens andre igjen, deriblant meg selv, sliter litt ekstra. C’est la vie!

Første utkast

ktliterary.com

ktliterary.com

I går kom jeg i mål, og det er 85 713 ord siden jeg begynte. Første utkast av romanen er ferdig. Det er en ubeskrivelig følelse. Glad, lettet og litt tom, sitter jeg her en onsdagsmorgen med tekoppen og tenker at jeg egentlig trenger noe sterkere. Som for eksempel kaffe.

Historien, som jeg jo har nevnt litt tidligere, handler om ei som har forlatt røttene sine (skjønner ikke hvem det kan være forresten) og som gjennomgår de ulike stadiene av kultursjokk. Hun blir veiledet underveis av en noe mystisk ekspert som lar henne oppleve de mest utrolige situasjoner for å forstå hvor til de grader stagnert hun er. Så langt ser det ut til at det blir happy ending med brask og bram, så vil tiden vise om det er slik det blir til slutt.

Når jeg nå blar gjennom side for side og tenker tilbake på for ett år siden da jeg møtte opp på redaktørhjørnet til Cappelen Dam med omtrent 1/3 av manuset, forstår jeg veldig godt at det ble refusert. Og jeg er glad for det. Jeg har foretatt en del endringer siden den gang, som jeg synes gjør historien bedre og gir den mer flyt. Men, boka er på langt nær ferdig. Jeg innbilte meg jo i starten, sånn for omtrent to år siden, at dette skulle gå fortere. Men jeg visste jo ingenting om det å skrive bok. Ikke at jeg vet så veldig mye mer per i dag, men det jeg vet er at den ikke blir til over natta. Jeg har hatt lengre perioder hvor jeg ikke har skrevet i det hele tatt, og dessuten redigert underveis hvor hele kapitler har gått rett i søppelkassen.

Jeg har en følelse av at den beste og verste jobben ligger foran meg nå. Først og fremst skal romanen få ferie. Vi reiser til gamlelandet i vinterferien for å få påfyll som skal vare helt til sommeren. Deretter skal det redigereres, redigeres, og atter redigeres. Akkurat nå må jeg innrømme at jeg synes hele boka stinker av dårlig kvalitet. Jeg er for å være ærlig, drittlei historien og ser ikke helt hvor i all verden jeg skal finne ny inspirasjon til å forbedre noe som helst. Den delen av boka jeg er mest fornøyd med, er nok den første halvdelen. Det går bare nedover etter den biten. Men jeg vet jeg trenger et par uker ferie nå, hvor jeg ikke jobber med noe av det.

I midten av mars sender jeg av gårde manuset til ei venninne som vet litt hva hun driver med. Det er ikke første gang hun leser, men det blir første gang med ferdig produkt. Jeg gleder meg ikke, men vet det må til. Resultatet fra første gangen hun leste for godt over ett år siden, var masse nye og gode ideer. Så ja, jeg vet det må til. Men nå sitter jeg bare her, og nyter litt den følelsen av at en milepæl er nådd.

Hvor blir det av kultursjokkdebatten?

Foto: Hege V. Haugvik

Foto: Hege V. Haugvik

Mens kulturdebatten raser frem og tilbake som et forhåpentligvis snart ferdigtygd og utspyttet refreng, befinner jeg meg fortsatt i min utlendighet. Året er 2013 og i slutten av denne måneden er det ni år siden mannen i mitt liv, han som er skyld i utlendigheten min, og jeg krysset Dover-Calais i en sliten Ford Escort med salongbordet på taket.

Siden den gang har livet bydd på ulike utfordringer, som for eksempel det å bli mamma for første gang på språkløst vis. Anbefales forresten ikke. Bli flytende i ditt fremmede språk før du bestemmer deg for å videreføre slekta i utlendighet. Eller bli hvor du er. Det er nemlig hardt arbeid å kombinere innvandrerens språkløse offerrolle med morsrolle. Tidsklemma blir bare en blek utfordring i forhold. Og jeg kan love deg at ingen vifter med Oscarstatuett uansett om du fremfører rollen din med aldri så mye glans. Nei da, innsats og utførelse nevnes sjelden, ikke så mye som i en bisetning en gang.

Siden den gang, har jeg dessuten vært hardt angrepet av kultursjokk. Dere som følger denne bloggen, har fått stykkevise innblikk i hvordan det har utartet seg. Kultursjokk? Tenker du kanskje. Men Belgia er da ikke så langt unna. Det er jo Europa. Samme hudfarge og slikt. Har du vært i Brussel, sier du? Fin by det. Kan umulig få kultursjokk i slike omgivelser. Det er for sånne som reiser langt.

Men nei, det er ikke det. Vi må alle gjennom det. Ikke du, tenker du kanskje. Du opplevde det ikke det året du studerte til Master i Australia, eller reiste på loffen i Asia. Men å innbille seg at man ikke gjennomgår kultursjokk på reise, er nesten som å tro at man ikke trenger å sørge når man mister noen nær. Du må gjennom det, enten du vil det eller ei. Akkurat som du må finne en ny måte å leve på etter at et menneske du var sterkt knyttet til brått ble borte, så må du finne ut av hvem du er i den nye og fremmede kulturen du har immigrert til.

Den euforiske gleden i begynnelsen. Over alt som er nytt, spennende og eksotisk. Deretter kommer smerten, savnet, mørket. De vanskelige følelsene. Sinnet over det som ikke er mer. Angsten for det som måtte komme etterpå. Ensomheten fordi du er annerledes, til tross for at du kulturelt sett kanskje er tilsynelatende lik.

Du slipper ikke unna. Vi må alle gjennom de forskjellige fasene. Turistfasen. Sjokkfasen. Tilpasning. I ulik grad selvsagt. Noen stagnerer og blir på stedet hvil i én av dem. Andre igjen raser gjennom og gjør seg ferdig med det vanskeligste på kort tid. Det kommer an på hvem vi i utgangspunktet er. Ikke hvor vi kommer fra. Men hvem vi er. Hva slags personlighet vi har. Hvor gode vi i utgangspunktet er på forandring, altså hvor tilpasningsdyktige vi er, uten at det trenger å bli noen konkurranse i hvem som er flinkest.

Utfra personlig erfaring, vil jeg tippe at introverte personlighetstyper har vanskeligere for det enn de som er ekstroverte. Introverte mennesker lader batteriene helst for seg selv, og setter pris på den dype samtalen. Smalltalk er ikke noe en introvert trakter etter, for å si det slik. Hovedingrediensene for mislykket integrering kort oppsummert altså. For skal du lære språk, må du ut å treffe mennesker. Du må tålmodig smalltalke til du blir blålilla, om vær, vind og regn. Og den dype samtalen kan du se langt etter på fremmedspråket ditt, for den ligger noen år frem i tid. Nå etter ni år, har jeg blitt såpass flytende i fransk at jeg endelig kan snakke om det som ligger meg innerst i hjertet på en forståelig måte. Min integrering har tatt lang tid, og jeg er åttini prosent introvert. Noen vil kanskje mene at årsaken til det ligger i at jeg er eksepsjonelt treg. Det trodde jeg jo selv i en del år, selvsagt. Helt til jeg begynte å lese om kultursjokk på ordentlig. Og helt til jeg leste Susan Cains bok, Quiet: The Power of Introverts In a World That Can’t Stop Talking. Sistnevnte er anbefalt lesestoff uansett hvilken personlighetstype du er. Men om kultursjokket kan du vente med å lese til boken min blir ferdigskrevet. Det er like rundt hjørnet.

Så ja, mens kulturdebatten raser i gamlelandet og CTG og hans medsammensvorne får så hatten passer fra alle hold, og folk formelig går av hengslene for å definere hva norsk kultur egentlig er for dem og hvorvidt den er truet eller ikke, så sitter jeg her med, etter min mening, et betimelig spørsmål:

Når kommer kultursjokkdebatten?

Den ville i det minste vært fruktbar, tør jeg påstå. For kultursjokk er noe vi aldri diskuterer. Jeg har til gode å se de fete overskrifter om hvordan kultursjokket gjør at integrering kan stagnere. Eller hvordan personlighetstypen til den eller den gjør at kanskje vedkommende har hatt en spesielt vellykket integrering i forhold til andre vedkommende kan sammenlikne seg med.

En slik debatt hadde vi kanskje lært noe av, for de fleste av oss har jo reist, og noen av oss har bodd lengre borte enn hjemme. En slik debatt kunne til og med være opplysende for innvandreren selv, for ofte er man ganske intetanende om det som foregår på det psykologiske planet mens fremmedspråk pugges og man forsøker å tilpasse seg fremmedtilværelse med vaklende gange. Kanskje vedkommende vil legge opp integreringsstrategien litt annerledes, og holde seg innomhus mens kultursjokkets fase to og sinnet mot vertskulturen raser som verst. Akseptere det. Og vite at det går over.

Kanskje vi ville kunne få nasjonale retningslinjer hva angår integreringskrav og personlighetstype, hvor for eksempel introverte anbefales sterkt å holde seg der de kommer fra. Men dersom de likevel skulle ha forvillet seg utpå utlendighetens evige kanossagang, kunne man i det minste informere om konsekvensene. At de må finne seg i vente lenge på den dype samtalen, men at de likevel ikke må isolere seg inne i vente på den. At det er slikt det blir onde sirkler av. Og at det er lov til å synes at det er i overkant energitappende.

En slik debatt hadde muligens dessuten kunne forklart hvorfor nordmenn på Spanskekysten holder seg til sine egne og ikke lærer seg lokalspråket. Blant annet.

Hvor går (lande)grensen for den norske folkesjela?

For én uke og to dager siden, var jeg i det djerve hjørnet. Det i seg selv er vel egentlig ikke en overraskende tilstand for oss mennesker som til daglig lever så altfor langt unna våre egne røtter, sånn, bare så det er sagt. Men likevel, forrige fredag altså, befant jeg meg en tur på twitter. Alle gode intensjoner om å holde meg unna sosiale medier i de siste ukene av dette året for å skrive ferdig bokmanus, har gått bittelitt i vasken, og føyer seg i stedet for inn i nyttårsforsettene for 2013.

Nok om det. På twitter forrige fredag skjedde det altså at jeg skrudde ned volumet på jantelovens Brusselkorrespodent, og tipset selveste Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, om en bloggpost jeg hadde skrevet for et par år siden vedrørende et av Christian Tybring-Gjedde sine adrelinproduserende innvandringsutspill. Dette var i kjølvannet av hun selv hadde fortalte twitter at hennes eget utspill mot vedkommende politikers siste ukers opphengthet i norsk kultur, ‘Religion som våpen’, skulle komme på trykk i Dagbladet følgende dag. Så ja, jeg sendte henne altså lenken til min bloggpost datert to år tilbake ‘Når livet går i stereo‘, og jeg trenger vel ikke nevne at det var med bankende hjerte at jeg oppdaterte ‘mentions’ hvert brøkdelssekund. Og, ups, plutselig dukket hun da også opp i min sfære:

Untitled

Ja, det står det, svart på hvitt. Når jeg hadde summet meg, kraftig, gjorde jeg så, uten at jeg egentlig hadde noen anelse om hva hun mente med ‘å oppdatere’. Men jeg gjorde mitt beste, og sendte det avgårde. For to dager siden fikk jeg høflig beskjed fra debattredaksjonen om at det dessverre ikke var plass til innlegget mitt. De får inn sånn omtrent hundre hver dag.

Ja ja, c’est la vie, tenkte jeg da og bestemte meg for ikke å gråte over spilt melk, eller noe sånt, og trykker det likesågodt her på bloggen min. Som selvsagt har flere lesere enn det Dagbladet noensinne måtte kunne drømme om. Så her kommer altså min oppdaterte versjon av gammel blogging. Voilá!

- – -

Hvor går grensen for den norske folkesjela?

Det suser forbi i hundre og førti. Styrtregn og dårlig sikt til tross, det er like travelt. Alle skal frem fortest mulig. Den ene djervere enn den andre. Med begge hender hardt på rattet, flyttes øyne raskt fra speil til speil. Blikket flakker automatisk ned til skiltet hos en idiot som hiver seg inn foran uten engang å blinke.

«Typisk franskmann!»

Grynter jeg. For det har nemlig mannen min gjort helt klart. De som kjører som idioter, er franskmenn. Vi bor i Vest-Belgia, ikke så langt fra grensen til Frankrike, hvor vi belemres med dette folkeslaget bak rattet stadig vekk. Det er sjelden det ikke stemmer. Og når det ikke gjør det, ja, da er det unntaket, som igjen bekrefter regelen, naturligvis.

Slike regler er kjekke å ha. De gjør hverdagen mer oversiktlig og forutsigbar. Det forutsigbare er trygt. Når jeg ser franske bilskilter, så vet jeg å være på vakt mot overtramp i trafikkbildet. For som regel stemmer det.

Det er uttrykk som er kjekke å benytte i en enhver meningsutveksling. Som regel, de fleste, omtrent alltid, nesten aldri, generelt, vanligvis, folk flest. Disse ordene gjør det lettere å forklare ting som i utgangspunktet kanskje skulle vise seg å være komplekse.

Noen kaller dette stereotypisering. Politikere er gjerne dyktige på å benytte seg av et slikt virkemiddel for å lokke til seg lettlurte velgere. En av stortingets ubestridte mestere når det kommer til stereotypisering av for eksempel innvandrere og deres gjøren og laden, må vel kunne sies å være Christian Tybring-Gjedde. Han er kjent for sine jevne utspill mot gruppen mennesker som har vandret fra et land til et annet. Og nå tordner stortingsrepresentanten fra Fremskrittspartiet igjen i diverse medier. Han vifter med advarende pekefinger at visse regjeringsmedlemmer ikke bare fornekter norsk kultur, men at de er i ferd med å glemme den norske folkesjela. På sitt sedvanlige diffuse vis, redegjør han ikke konkret hverken for hva de fornekter eller hva de egentlig glemmer.

Så sitter jeg her da i godstolen, ikke sa langt unna selveste Europas hovedstad, og klør meg i hodet. Ja, jeg sitter altså her i utlendigheten, med selvimportert brunost på grovbrødskiva mens jeg lengter etter høye fjell og langrennsski rett utenfor døren, og lurer: Bevaring av den norske folkesjela, er det bare viktig innenfor Norges lands grenser? For hva med oss som har vandret ut av landet og førsøker å benytte enhver anledning til og tviholde litt ekstra på det vi kommer fra?

Jeg, for eksempel, som jo selvsagt er stolt av det jeg kommer fra, ønsker å gi noe av det som kommer fra meg videre til mine barn. Jeg klarer ikke alltid helt å sette fingeren på hva det er, for det dreier seg gjerne om småting som jeg lar være en del av hverdagen i håp om at de skal beholde noe av min iver over den norske delen av dem, vel vitende om at det er Belgia som alltid vil komme til å ha overtaket. Det kan være noe så banalt som prim tilsendt fra bestefar på brødskiva i matpakken til guttungen, eller Reodor Felgen på DVD fra mormor på en fredagskveld. Den viktigste delen, er likevel språket. Deres morsmål kommer aldri til å være det språket jeg faktisk aller helst snakker, men jeg insisterer likevel på at de skal kunne snakke norsk. For det er den viktigste veien inn til den norske folkesjela.

Men det virker ikke som Tybring-Gjedde inkluderer oss utvandrete i bekymringene sine. Ikke dersom vi blar litt i arkivet av innvandrerutspill fra den kanten. Ganske nøyaktig to år tilbake, publiserte Aftenposten en kronikk hvor han ba innvandrerfamilier om å bryte faste mønstre i integreringen sin. Etter å ha hevdet at det burde være udiskutabelt at ansvaret for integrering først og fremst ligger hos innvandrerne selv, kom han med en rekke råd til innvandrerforeldre uten å definere nærmere hvilke innvandrerforeldre han siktet til. Om det dreide seg om flyktninger, svensker, folk som kommer langt vekke fra og har bodd i landet siden tidlig 70-tall, vites ikke. Slik begrenset han ikke budskapet til å gjelde noen få, men favnet oppfinnsomt nok alle de som måtte kunne føle seg truffet.

Deriblant meg selv. Jeg leste med iver gjennom alle punktene i håp om å finne nyttige innspill til min egen integrering. Her har jeg valgt ut de som angår meg direkte og tatt meg litt kunstnerisk frihet for å tilpasse forholdene til min situasjon. Slik kan det altså gjøres:

- Snakk fransk til barna i hjemmet.

Åh, så deilig det hadde vært å bare snakke fransk. For barna hadde det vært mindre forvirrende nå som de fortsatt er små. De slipper å lære seg norsk og for meg personlig ville det sikkert betydd en raskere utvikling i tilegnelsen av det franske språk.

- La barna se fransk barne-tv og lytte til fransk radio.

Det er jo mye enklere for meg. Jeg slipper den eviglange diskusjonen med barna når jeg forsøker og sniknorskifisere avkommet med norske tegnefilmer og sang CD-er for at de skal vedlikeholde språket mitt. Det vil bli mer fred i heimen, med andre ord.

- Les franske eventyr og barnebøker for barna.

Dette er et råd, som i tillegg til å gjøre tilværelsen enklere med hensyn til de logistiske utfordringer jeg alltid har i anskaffelsen av norsk barnelitteratur, jeg også vil spare penger på. Norske bøker er dyrt.

- Slutt å ta med barna på månedslange ferier i opprinnelseslandet.

Jaja, der ryker de fire ukene vi tilbringer i Norge hver sommer. Men det er fornuftig nok med tanke på at barna likevel ikke vil få noe input av det norske språk i hverdagen. De vil jo ikke forstå noe av det menneskene rundt dem sier, og for mitt vedkommende fortoner det å være tolk fire uker i strekk seg som noe nokså marerittaktig. Dette rådet vil jo begrense kontakt med min del av slekta, min kulturarv og mine røtter, men jeg har mistanke om at Tybring-Gjedde tenkte at overdreven kontakt med disse faktorene vil gjøre integreringen min her i Belgia ytterligere mislykket, derfor er det vel viktig å ta til etterretning. Nå vil vi kunne benytte ferieukene til å dra til mer eksotiske reisemål i stedet for. Det er nok steder i verden hvor de snakker fransk og hvor jeg dermed ikke forledes til å glemme hvor jeg kommer fra.

Jeg er litt forvirret her jeg motstrebende setter lokket på primen og pakker vekk Olav H. Hauges diktsamling, for følger jeg disse rådene, så skal det etter sigende bli fart på min integrering. Men hva angår den norske folkesjela, så vil jo den komme til å bli en saga blott i denne heimen i hvert fall.

Det var det. Så kan jo Dagbladet angre seg den dagen jeg er verdensomspennende bestselgende forfatter med hollywoodprodusert film av debutbok hvor ingen ringere enn Agelina Joli spiller hovedrollen. Selvsagt. Da kan de bare sitte der og tenke, c’est la forbaskete vie.

Kultur og oppdragelse: Forvirret innvandrermamma søker råd fra sine egne

(Advarsel: Denne bloggposten er kanskje litt i lengste laget).

Torsdager er ikke den beste dagen å bli kalt inn på teppet. Spesielt ikke gårsdagens torsdag. Vi våknet opp til iskaldt regn fra mørkegrå himmel, og konstaterte at vi hadde forsovet oss grundig hele gjengen. Minstejenta hadde allerede hanglet i noen dager allerede, og jeg skjønte fra noe som lignet whiskystemme og kraftig røykhoste, at hun burde holdes hjemme. Ettersom mammaen hennes er en upublisert forfatterspire som jobber hjemmefra, byr det heldigvis ikke på nevneverdig sjonglering når barna ikke kan gå på skolen. Det er viktig å se det positive i alt, har jeg skjønt etter at jeg fylte førti.

Så dagen går sin gang med inneaktiviteter tilpasset en noe redusert fireåring til klokken blir mange nok til å hente resten av familien. Som på torsdager er flere enn vanlig, upublisert forfatterspire som jeg som nevnt er, hjelper jeg svigerinnene mine med noe av den kompliserte familielogostikken deres. Og torsdager har niesen min turn, og det er jeg som kjører henne dit rett etter skolen. Ettersom hun går i klasse til Junior på den nye skolen hans, er jo det en enkel sak. Men hun er ikke den eneste. En av de andre svigerinnene mine sin gutt, ja, mannen min har mange søstre, har nettopp begynt på førskolen. Samme skole fortsatt. Så han blir med oss hjem så han skal slippe SFO i en alder av tre.

Vel, jeg går nok litt rundt grøten her nå med alle disse forklaringene, men jeg prøver bare å gi dere et lite bilde av hvordan akkurat denne ettermiddagen så ut da jeg stod der i regnet og ventet på at de største barna, altså Junior med kusine, skulle komme ut, hånd i hånd med den røykhostende Minstejenta mi og fetteren hennes. Bilen er parkert et stykke unna, og jeg ser ikke frem til å marsjere rett ved trafikkert vei med fire små.

Der kommer de omsider. Junior med et alvorstungt uttrykk, og niese ser ut som viktig-Petra selv. Dette lover ikke godt føler jeg instinktivt i mageregionen. Etter noen år som mamma, lukter jeg trøbbel på lang avstand. Og så i dag av alle dager.

«Tante! Tante! Madame vil snakke med deg! Du må forte deg, Junior har fått melding i meldeboka!»

Roper niesen min ivrig der hun kommer løpende nedlesset av skolesekk, matpakkesekk og turnbag. I neste åndedrag lurer hun på om jeg ikke kan ta sekkene hennes. Ja det kunne jeg vel alltids, svarer jeg, dersom jeg hadde hatt fire armer. Etter å ha fordelt sekker og slikt på de forskjellige barna, alle må hjelpe til, snur jeg meg mot Junior.

«Jaså?»

«Snakk med Madame.»

Kommer det motstrebende fra gutten. Han har ikke tenkt å forklare noen ting. Vel, da er det bare å ta fatt på motsatt retning av der hvor bilen befinner seg, for å finne Madame. Helst litt fort, for ja, dette hadde jeg helt glemt å nevne. I dag var dagen vaskemaskinreparatøren skulle komme å fikse vaskemaskinen som har vært ødelagt siden lørdag. I dag av all dager. Men jeg er svært interessert i akkurat den biten, ettersom vi i det falleferdige og renovasjonsklare (kommunen er i ferd med å behandle søknaden vår om byggetillatelse) huset vårt ikke har varmt vann på kjøkkenet lenger og må derfor hente vann på badet for å vaske opp. Ja da, jeg vet. I riktig gamle dager og så videre. Uansett, klokken er i ferd med å nærme seg avtaletidspunkt med faretruende steg.

Der står hun foran meg, Madame, i egen høye person. Hun smiler forsiktig, og jeg gruer meg for det som måtte komme. I den siste tiden har gutten min hatt økende problemer med å høre etter mammaen sin, og tillegg begynt å svare frekt til oss i heimen. I følge en venninne som har datter på samme alder, opplever hun det samme. Så samtidig som vi korrigerer så godt vi kan med konsekvenser og slikt, trøster jeg meg med at det kanskje er en av disse fasene de bare må gjennom. Men nå er jeg engstelig for at han har begynt å ta seg slike friheter på skolen også, for der har oppførsel hittil alltid vært meget bra.

Mens fire barn river og sliter i meg og klokka har blitt det som er klokkeslettet for avtalen med vaskemaskinpersonen og vi ennå ikke har kjørt niese til turn, forteller Madame meg noe jeg overhodet ikke forventet.

Nå skal dere høre. Problemet med Junior er at han er en sånn ‘blander-seg-i-alt.’ En ‘hva-for-noe’, tenker jeg, og håper inderlig ikke det er verre enn det jeg allerede har forestilt meg. Madame gir meg to eksempler fra skolehverdagen. For noen dager siden, var en av elevene i klassen syk og bestefaren hennes kom for å hente leksearkene. Før Madame rekker å si noe som helst, reiser Junior seg, henter arkene og gir dem til vedkommende. Det var ikke hans plass å gjøre dette, forklarer Madame meg. Neste eksempel er fra samme dag. Dette eksempelet er litt uklart for meg, for det var vanskelig å holde hundre prosent på konsentrasjonen med alle disse barna som var utålmodige etter å dra, samtidig som jeg forsøkte å analysere hva galt gutten egentlig hadde gjort galt i det første eksempelet, så jeg fikk bare med meg bruddstykker. Men i hvert fall, det var noe med en mann som hadde kommet til klasserommet for å få noe informasjon, og Junior hadde gitt ham det. Det var ikke hans plass å gjøre det, forklarte Madame meg igjen. Han er et barn, og det er ikke hans plass å snakke for de voksne. Eller blande seg i de voksnes saker. Hun gjentar samtidig gang på gang, at det er ikke alvorlig. Men det er viktig å korrigere dette nå, for senere i livet, når det er for sent, vil det bli tatt ille opp. Av de voksne. Barn skal ikke blande seg i de voksnes saker, for det er sjenerende.

Jeg vet ikke om det er mange flere slike eksempler. Om dette er noe som skjer på daglig basis, eller om det kun har skjedd disse to gangene. For jeg rakk ikke å stille disse spørsmålene midt oppi alt. Jeg forlot den noe forvirrende paissaren med lovnad om å korrigere dette. Men før jeg gikk, forsikret jeg meg likevel om at den generelle oppførselen var bra. Og det er den, hun hadde ingen merknader overhodet på den fronten. Hun kunne se at jeg var litt overlesset der jeg stod, og inviterte meg til å komme tilbake å diskutere dette med henne en dag hvor jeg har friere hender.

Så nå sitter jeg her, dagen etter, og river meg i det (uekte) blonde håret. For jeg aner ikke hva jeg skal korrigere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal diskutere dette med Madame. Det hele er fryktelig uklart.

Én ting hadde vært det at gutten reiste seg uten tillatelse fra lærer. Den er grei. Jeg har ingen problemer med å forstå at det vil være forstyrrende dersom elevene reiser seg og går frem og tilbake i klasserommet som det passet seg. Der har jeg heller ingen problemer med å snakke til gutten min, og forklare ham at han må rekke opp hånden og spørre dersom han ønsker å forflytte seg fra A til B. Jeg har heller ingen problemer med å forklare at han ikke kan snakke midt i timen uten å rekke opp hånden. Dette er elementer i den generelle oppførselen som jeg antar er regler ved enhver skole, at man ikke forstyrrer undervisningen unødig. Man er tross alt på skolen for å lære.

Men hun hadde altså ingenting å si på Juniors generelle oppførsel. Han må slutte og blande seg. Fra mitt eget perspektiv, klarer jeg ikke å se annet enn en gutt som ønsker å være hjelpsom. Samtidig er jeg fullt klar over at jeg er mamma-inhabil. Men jeg tror egentlig ikke det. For jeg har som sagt ikke noen som helst problemer med å korrigere uønsket oppførsel, sånn som for eksempel det å forstyrre undervisningen. Og som tidligere nevnt, så jeg var rede til å korrigere ytterligere en økende frekkhet hos gutten, da jeg var overbevist at det var dette det dreide seg om. Men å korrigere guttens ønske om å være hjelpsom, som jo er slik jeg ser det, ja, det skurrer langt inn i sjelen min.

Det er her jeg begynner å lure. Er dette kulturelt? Er dette noe jeg har vanskeligheter med å forholde meg til konkret fordi vi der jeg kommer fra har en annen holdning til hva som er barnets plass? Jeg har lenge hatt inntrykk av at barn i dette landet er barn lengre enn barn i gamlelandet. Det vil si, jeg synes jeg ser en større tendens av selvstendighet i tidligere alder hjemme, enn her. Det slo meg spesielt i min tre måneder korte karriere som student her nede, hvor jeg daglig omgikk nitten-tyveåringer som fortsatt bodde hos foreldrene sine, og de som ikke gjorde det på grunn av for lang avstand, savnet foreldrene sine i ukedagene og gledet seg til fredag for da skulle de hjem til mamma. Jeg kan ikke huske at vi var slik i den alderen? Jeg opplevde dessuten at lærerne ved høyskolen behandlet studentene i større grad som barn, og at avstand mellom lærer og student var mye større enn jeg var vant til hjemmefra. Men, tre måneder sammen med et bittelite knippe ungdom er selvsagt ikke representativt for å trekke generelle slutninger på vegne av et helt land.

Så her sitter jeg. Jeg diskuterte saken lenge og vel med mannen i går kveld, men vi snakket så grundig forbi hverandre at det var best å slutte før det ble for sent. Vi kom uansett ingen vei. Han forstod læreren, men kunne ikke gi meg noen konkrete eksempler på oppførsel jeg burde være oppmerksom på og korrigere. For som jeg sa til ham, dersom guttungen lugger søsteren i fletta, ja, da er det jo soleklart hva som må korrigeres.

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Derfor henvender jeg meg til dere der i gamlelandet. Jeg ønsker jo ikke at barna mine sin oppførsel skal bli tatt ille opp. Men akkurat i denne saken er jeg virkelig i villrede.

Venter derfor spent på svar.

Det er et bittelite mareritt hver eneste gang

Tre ganger i uka. Mandag, onsdag, lørdag. Spesielt dersom jeg ankommer litt i seneste laget, og alle er der, pluss litt til. Både kjente, halvkjente og ukjente.

Juniors fotballtrening. Det pleide å være mannen sitt ansvar, men ettersom de ikke trener bare lørdager lenger, har jeg blitt nødt til å erklære meg som fullblods soccer mum.

Le bisous. La bise. Måten de sier hei på her nede, som innebærer et kyss i lufta med høyrekinnet så vidt inntil motpartens. En skulle jo tro jeg hadde vennet meg til dette nå. Etter åtte år i utlendighet og flere bloggposter om temaet, er det vel ikke urimelig å forvente at denne skikken har kommet under huden på en og blitt en del av det kulturelle vokabularet som mestres. Noen arenaer er jeg rimelig komfortabel på, sånn som på vei til skolen med barna. Det er stort sett plankekjøring. Det er forbausende hvor mange jeg rekker å slenge ut et entusiastisk bonjour! og Ca va? til i forbifarten, mens jeg utfører kysseritualet i nedoverbakken til skolen,  uten å vente på svar og uten at vi kommer for sent. I begynnelsen forekom dette scenarioet meg som et aldri så lite mareritt, men det er noe jeg ikke tenker så mye over lenger. Og godt er jo det, ettersom det dreier seg om fem dager i uken, morgen og ettermiddag.

Men på fotballarenaen er det noe annet. Det er ganske mange foreldre som kommer for å overvære avkommets omgang med ballen, og enkelte ganger er det opptil femten – tjue stykker som kan finne på å stå ved banen når jeg ankommer med Junior. Og det er ikke alltid de samme hver gang. Hvem kysser jeg, hvem kysser jeg ikke? Noen kjenner jeg jo fra før, og de tilfellene hører med til plankekjøringen. Noen strekker halsen frem idet jeg famler meg forbi, og da tar jeg sjansen med øynene lukket. Mens jeg snubler langs foreldrerekka går jeg forbi de jeg tror jeg ikke har sett før, analyserer jeg blikkene deres i det brøkdelssekundet som står meg til rådighet og lurer på om jeg fornærmer dem ved å gå unnskyldende forbi med et nikk og et smil, men uten å kysse.

Et problem jeg har begynt å få på mine middelalderske dager, er at jeg ofte ikke husker ansikter. De fleste av disse velfriserte damene med sitt strekketang hår til fingerspissene, ser akkurat like ut der de stolprer gjennom gjørma på høye hæler. Regner det, tar de frem designparaplyene sine og lar stilettene synke enda lengre ned i gjørma, mens jeg, god nordkvinne som jeg selvsagt fortsatt er alltid sjekker værmeldingene ettersom alle treninger og kamper foregår utendørs, er ikledd min knallrøde Ilse Jacobsen med sydvest samt nypussede Hunters med spesialtilpassede fleecesokker. Bien sûr.

Men altså, tilbake til poenget, i og med at disse damene ser så like ut, skjer det ofte at jeg ikke vet hvem jeg har kysset på allerede og ikke. Det går bedre nå, to måneder inn i sesongen, men i begynnelsen vurderte jeg alvorlig å forevige hvert kyss med fotoapparatet, og lage et kyssekartotek jeg kunne konsultere ved hver interaksjon. Men jeg har en sterk mistanke om at en slik strategi ikke ville falt i god jord hos sønnen, og det får vel være måte på hvor mye mammaens fremmedfølelse skal gå utover en stakkars syvåring.

Jeg observerer mannen sin strategi. Han kommer når arbeidsdagen er over, slentrende og selvsikker langs banen. Og det er fryktelig frustrerende at han kysser på noen, både menn og kvinner altså, mens andre igjen strekker han ut hånden til. Hvordan foregår denne seleksjonen, undrer jeg, og spør når vi kommer hjem.

«Vet ikke helt,» svarer han, «Det er egentlig bare å gjøre det som føles riktig, ikke sant?»

NEI! DET ER DET IKKE!

Brøler det langt inni meg et sted.

Jeg føler ikke noe som helst når jeg står oppi situasjonen, annet enn frustrasjon over at jeg ikke bare kan slenge ut et kollektivt hei! til hele gjengen. At de selv ikke skjønner hvor enkelt det ville vært for alle mann, for ikke å glemme influensasmitteforebyggende, er et mysterium for meg. Jeg trenger et reglement, gjerne skriftlig, som utbroderer alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Basta.

Men det fins jo ikke. Så nå har jeg tatt en sjefsavgjørelse. Jeg kysser dem alle mann. Kjente og ukjente, det er meg revnende likegyldig, jeg kysser med selvsikker munn. No hesitation. Ikke i det hele tatt. Alle, eller ingen, har blitt mitt motto. Én for alle, alle for én. Voilà! Gi meg fem, gi meg ti, gi meg femten eller tjue. Jeg kysser fem, ti, femten eller tjue ganger. Puster dypt og kvinner meg opp mens jeg beveger meg langs fotballbanen, for så å kaste meg ut i en orgie av bakterieutveksling. Hah!

Nå har jeg begynt med samme strategi når jeg ankommer stavgangstrening. Det kan være opptil tretti på trening enkelte ganger, men jeg lar meg ikke affisere og kliner i vei. Her er det ingen forskjellsbehandling, ingen ekskludering overhodet. Og det går som regel greit. Helt til i går kveld. Jeg stusset litt ved en eldre kar jeg aldri har sett før, han kunne godt være rundt sytti, og da stritter det litt imot ettersom jeg har fått med meg såpass at man skal helst bedrive håndtrykk med den eldre garde, av respekt liksom. Men jeg er så veldig godt i gang med denne alle for én filosofien min, at jeg kan vel ikke stoppe nå. Kliner til, og går videre langs rekka.

Etterpå lurer ei venninne:

«Ga du ham la bise?!»

Ja, innrømmer jeg med en viss hesitation denne gangen.

«Burde jeg kanskje ikke ha gjort det? Jeg hadde en følelse … Hvem er han egentlig? Er det på grunn av alderen jeg burde holdt meg unna?»

«Både ja og nei,» svarer hun fnisende, «Det er pappen til Manuela, hun brasilianske, han er kommet på besøk fra Brasil og ville bli med på en av treningene hennes.»

Jeg rødmer den sedvanlige skamrødmen som begynner ved halsen og sakte brer seg oppover til kinnene.

«Tror du jeg fornærmet ham?»

Lurer jeg.

«Nei, haha, det gjorde du nok helt sikkert ikke!»

Svarer hun mens latteren vitterlig bobler over. Ja, for dette var vel gøy.

«Nei da, han kommer nok til å dra henrykt tilbake til Brasil og fortelle alle sammen at et fremmed kvinnemenneske kysset på ham sånn utav det blå!»

Og da ler jeg litt forsiktig med. En har det jo ikke morsommere enn en gjør det til selv. «Haha».

Innvandrere i sjokkfasen

Av Hege V. Haugvik

Dersom du leser tabloidenes overskrifter jevnlig og i tillegg har glemt klypa med salt, er du helt sikkert ikke alene om å sitte igjen med et inntrykk av at vi innvandrere er en gjeng med ubrukelige døgenikter. Noe noen av oss helt sikkert er, i hvert fall jeg til tider og utide. Noe de innfødte selvsagt aldri tillater seg en millimeter av, perfekte og velfungerende som de er i enhver sammenheng. Men nå kan det faktisk vise seg at vi har en god unnskyldning for å være så fryktelig udugelige inni mellom. Bare se her, følgende utdrag fra en bok jeg er i ferd med å lese «On Being Foreign» av Lewis & Jungman som handler om kultursjokket:

Thus the Shock Phase strikes those who achieve some success in their first efforts at adaptation, as well as those who do not. Most people who pass through this Shock Phase of the experience of being foreign do not recognize it in precisely these terms, if, indeed, they recognize it at all. Usually a person who has been getting along in the host-culture quite well for a good length of time will find himself, for no immediate identifiable reason, sunk into a lethargy or depression, indifferent to both the host-culture and fellow countrymen. This state can persist and develop to crisis proportions, with the foreigner manifesting a number of symptoms of severe psychological disorder. Richard Brislin has noted some of the more familiar symptoms typical of this Shock Phase:

No one sojourner will experience all symptoms of culture shock which have been reported …, but almost all will experience some. There is an excessive preoccupation with personal cleanliness, manifested in worries about drinking water, food, and dirt in one’s surroundings. People become irritable at very slight provocations. They overinterpret host’ helpful suggestions as severe criticisms, and they begin to feel that hosts are cheating them. Sojourners develop other negative feelings towards hosts, refusing to learn the local language. There is a sense of hopelessness with life in the host culture, and a strong desire to interact with members of one’s own nationality. However, they may not interact if given the chance since they are uncomfortable with themselves and do not want fellow nationals to see them in such a state. Sojourners experience a decline in inventiveness, spontaneity, and flexibility, so much so that their work declines in quality. People feel lonely, find it difficult to communicate their feelings to others and, consequently, have a great deal of time to contemplate how unfortunate they are. (Brislin 156-57)”

Jeg er selvsagt altfor lat til å oversette teksten til norsk, jeg er da tross alt innvandrer.

Han kysset meg på LIDL

Surrer det i bakhodet mitt, på vei til butikken hans. Og nå vet jeg ikke hva lenger. Han kysset henne altså på LIDL. Av alle steder. Det var ikke med i min beregning. Virkelig ikke. For disse venninnene mine hadde jo forklart meg hvor grensen går, og nå var det like før jeg begynte å forstå regelverket. Uskrevet og usynlig som sådan. Jeg begynte å føle meg både varm og trygg. Og så går han hen og kysser henne der. På et sted vi ikke hadde snakket om, og som det egentlig ikke sømmer seg med kyssete trutmunner.

Hva gjør jeg nå? Jeg vet ikke om andre som har. Og jeg brukte så lang tid på finne en som han, en som har det jeg trenger.

Jeg husker tilbake til når hun fortalte det. Venninne 2 og jeg satt i sofaen hennes når venninne 3 proklamerte den sjokkerende nyheten med lattermild stemme. Det er jo enkelt for henne å le. Han har allerede kysset henne der, så nå vet hun at i hvert fall det er lov. Dessuten er hun bare på gjennomreise og kan gjøre hva hun vil før hun vender nesa si mot det som for henne er hjemme, en eller annen gang til neste år. Hun skal ikke bli til evig tid. Hun kan kysse folk både her og både der, uten å tenke så mye over akkurat det. Hun skal ikke handle de glutenfrie varene sine i denne butikken til sin siste dag. Og. Dessuten. Han kysset henne. Han kom mot henne. Hun trengte ikke ta noe initiativ. Så hun kan le hun, men jeg, ja jeg kan gråte mine bitre tårer som renner i salte strimer nedover et oppgitt åsyn.

«Men hva med i butikken hans da, hva gjør du der?»

Lurer jeg. Veldig nysgjerrig. Mens jeg allerede er i ferd med å søke på iPaden min etter steder i nabobyene hvor jeg kan eventuelt finne det jeg trenger.

«Nei, det får jeg vel ta som det kommer neste gang jeg skal dit.»

Svarer hun. Selvsikkert. Men det hadde nok jeg også vært, dersom jeg en vakker dag skulle ha meg tilbake til dit jeg kommer fra.

«Don’t worry!»

Forsikrer de meg begge to.

«It’ll be all right!»

No. It most certainly will not. For nå er jeg på vei dit. Jeg er nødt. Strategien er klar: Jeg skal forholde meg passiv, og ikke føle at jeg må gjøre noe som helst som jeg ikke har lyst til. Som jeg ike er rede til. Som jeg ikke er vant med. Så det så. Det går altså en grense et visst sted. Og den trekkes lenge før LIDL. I min verden. Selv om andre kanskje måtte finne på å ha andre behov. Lenge leve det fantastiske mangfoldet.

Jeg nærmer meg butikken med motvillige steg. Samtidig som jeg kjefter på meg selv. Du overdriver. Pyse. Ta deg sammen. Typisk av deg å overdramatisere den minste lille filleting. Og så videre. Og så videre.

«Pling!»

Plinger det intenst idet jeg åpner døren. Nå er det ingen vei tilbake, for der står han. I egen høye person. Bak disken. I signalgrønn genser under beige snekkerbukse. Og stort smil. Jeg stiller meg militært opp og forklarer ærendet mitt hektisk både på innover og utoverpust. Og smiler tilbake mens øynene flakker både hit og dit og anstrenger hver eneste, minste, lille celle for å være her. Og nå. I nuet. På mindfullness vis. Og ikke på LIDL i forrige uke, som flue på veggen, mens vedkommende herremann foran meg smasket på venninnen min.

«Bonjour, Madame!»

Og før jeg rekker å forsvare meg med noe som helst våpen, åpner han disken og strener over gulvet i en evighet som virker som et vondt år. Lener seg frem. Og kysser meg.

«Pling!»

Plinger det i døren idet jeg snubler ut derifra med overstått ærend, og vel så det. Og kan ikke vente med å fortelle det til jentene.

«He kissed me in his shop!»